På mange måter kjennes det som jeg er i en eksistensiell krise. Det jeg har trodd på og håpet på synes ikke å bli noe av. Har jeg kastet bort år av livet på noe som aldri vil finne sted?

Nei, nei roper hjertet mitt!!!

Det har ikke gått slik jeg så for meg, men det reisen har lært meg er uvurderlig. Jeg har oppdaget så mange skatter og dype sannheter underveis.

Jeg  har lært å åpne meg for det som skjer i meg og rundt meg. Jeg har lært å være åpen med et sinn ledet av nysgjerrighet og mottakelighet, og ønske velkommen det som virker ulogisk, ja til og med selvmodsigende. Jeg føler meg sårbar, men det gir meg vekst og læring. Jeg vet at å akseptere meg selv der jeg er og utvikle meg derfra er en del av livets eventyr.

«Lengter du etter noe
som du ikke kunne ha,
Lengter du etter steder
som du ikke var ment å ankomme.
dagdrømmer du om hva som aldri
var ment å være.
Beklager du at du ikke er hvem
du trodde du ville bli.
Disse hallusinasjonene av sjelen
er foruroligende fanger
De må bli tilgitt og sluppet ut.
Rydd rommet.
Åpne døren
og la dem gå.
Og i dette rommet,
vil du male en strålende eksistens
av å være her med nærvær
og tilfredshet for det som virkelig er,
et relevant
og meningsfylt liv.»

Susan Frybort

Faktisk gikk det opp for meg at jeg var ved å kaste bort denne lærdommen. Jeg var ved å synke ned i selvmedlidenhet og tapfølelse. Jeg glemte for en stakkars stund  hvor vakkert livet er.

Men så dukket en uventet gjest opp. Gjesten var en måke som  satte seg på gesimsen utenfor vinduet mitt. Den ville tydelig si meg noe, fordi den hakket med nebbet ufortrødent i minst ett minutt på vindusruten. Jeg var ikke i tvil om at det var noe den ville formidle til meg. Men hva? Derfor slo jeg opp på det som sies om hva en måke symboliserer.

Måken symboliserer frihet og den vet at frihet er en sinnstilstand.

I indiansk spiritualitet betraktes måker som åndelige budbringere som indikerer at en høyere kommunikasjon med åndeguidene finner sted. Fordi måker ser over situasjoner med høyere klarhet enn det jeg er i stand til, kan de lære meg at det er mange perspektiver å vurdere. De gir meg en følelse av vennskap og fellesskap, og gir meg det samarbeidet som trengs for at det jeg opplever skal bli noe positivt. De demonstrerer hvordan jeg skal ri strømmen til de mentale, emosjonelle og fysiske sidene av den jeg er.

Jeg minnes også en vakker bok som jeg leste for år tilbake. En bok som viste meg noe av den samme sannheten. Det er boken «Måken Jonathan» av Richard Bach.

Den handler ganske enkelt om måken Jonathan som bryter ut av flokken. Den handler om å vise mot ved å gå egne veier. Jonathan tror livet kan være noe mer enn å fly i flokk og bare være opptatt av det daglige matstrevet. Han blir en utstøtt. Så trener, sliter og drømmer han seg alene frem til et rikere liv med ny innsikt og større kjærlighet. Og han blir læremester for andre som tør. Men det koster. Ikke alle har mot og rygg til å stå alene, utenfor, til å erklære at de ikke behøver flokkens beskyttelse.

Denne boken er en fantastisk metaforisk fortelling om livets utfordringer. Hva er det jeg søker etter, hva er det jeg jager etter? Relativismen er også tydelig, det som er viktig for  noen betyr ingenting for andre. Jeg må ta tak i det som bor inne i meg, det jeg brenner for og gjøre noe ut av det.

Blikket mitt falt på denne bloggen av «Lillasjel» samtidig som måken hakket på vindusruten min. Det var selvsagt ingen tilfeldighet.  Budskapet er tydelig. Jeg blir minnet på og bedt om å fokusere mer på min egen frie vilje enn jeg har gjort i det siste. Jeg er da ikke i bur.

http://lillasjel.blogg.no/1382960961_fri_som_fuglen.html

«Du ventet på det.
Du ventet på ham og du ventet på henne
til å bestemme seg for å levere.
Du ventet på at øyeblikket skulle dukke opp
og avlaste deg fra å holde alt
på skuldrene dine. Nå er det opp til deg,
fordi å vente på at noen andre skal
få det til å skje for deg er ikke sannsynlig.

Noen ganger når vi ikke lenger vil
tro på noe vi virkelig kan ha,
slutter vi å lete etter det, og i stedet
skaper vi en sone av komfort der vi
pleier tapet av det vi aldri var
gitt og vi tok aldri risikoen av å
finne ut av det for oss selv. Å hindre din egen
hva- som kunne-vært, eller forhindre ekspansjonen din
og personlig vekst ved å forbli i
et selvpålagt skjulested ut av begrensninger
og stillstand er som aldri å plante
vakre blomster fordi du er usikker
på muligheten for å se dem blomstre.

Du er verdt å ta den nødvendige risikoen av å
bli virkelig og blomstrende.
Du er verdt å gjøre det for deg selv.»

Susan Frybort

Jeg går en ny sti og føler fred med den naturskjønne stien og åpner meg for magien rundt meg. Tankene er lette og blir båret av sted med fuglenes lokkende rop. Jeg føler meg ikke tvunget til å finne svarene på livets spørsmål. Jeg føler ikke at noe haster å delta på for å finne min personlige sannhet. Jeg føler ikke noe behov for å søke og avdekke dyp åndelig visdom.

I stedet er jeg bare tilstede i hjertet av hvor jeg er, akkurat nå. Som en fisk som vaker i et rolig fjellvann. Jeg vet at det er tider der jeg skal søke etter mening, akkurat som det er tider der jeg skal være stille og la mening finne meg, ….. akkurat der jeg er her og nå.

Nå er det tid for å være stille og bare være …..

Jeg vil ikke fokusere på det jeg ikke har eller det jeg ikke får til ( som å gå ned i vekt), fordi jeg har så mye og jeg kan så mye annet.

Livet er herlig.

Det er helt og holdent opp til meg å skape magi rundt meg.

Det gjør jeg hver dag i alle de små, men for meg store øyeblikkene ….. når jeg lar dem fylle meg og er tilstede med hele meg i dem.

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden