Stikkordarkiv: naturens ro

Skogen

«Dette livet er ditt. Ta tilbake makten til å velge hva du vil gjøre og gjør det bra. Ta tilbake makten til å elske det du vil ha i livet og elsk det ærlig. Ta tilbake makten til å gå i skogen og vær en del av naturen. Ta tilbake makten til å kontrollere ditt eget liv. Ingen andre kan gjøre det for deg. Ta tilbake  makten til å gjøre livet ditt lykkelig.»
Susan Polis Schutz

Det hender ar jeg ser. Med det mener jeg at jeg ser noe for mitt indre øye som en film. Den kan være satt sammen av bilder eller som en sammenhengende hendelse.  Faktisk kan det være en blanding av dissse to også. Ikke alt fortoner seg  normalt. Likevel vet jeg med hele meg at det jeg ser har et viktig budskap til meg.

Som da jeg opplevde meg selv gående i en skog. Det var verken sommer eller vinter. Alt rundt meg hadde et rikt utvalg av brunlige nyanser. Ikke trist, men uten prangende innslag.

Jeg gikk på en sti mellom høye trær. Stien var dekket av  brune, visne  blader. Det slo meg hvor rike de var på næring og livgivende krefter for livet i skogen.  Alt syntes rolig og normalt.

Så ble jeg oppmerksom på  et menneske som svingte seg mellom trærne. Det så ut som en riktig turner med akrobatiske ferdigheter. Han svingte seg fra gren til gren, fra tre til tre. Jeg forsto at det var deg jeg så.  Du var som en Tarzan, der du svinget deg mellom trærne. Hvordan jeg visste det? Jeg bare visste. Du var utydelig og fremsto som en mørk,  dansende skygge, blant alle de brunlige, jordbundne fargene som ellers omga meg.

Det hele så ganske merkelig ut. Likevel ble jeg glad og lettet over at du endelig var kommet deg opp fra godstolen. Hele bildet eller «synet» innga aktivitet og livsglede. Ordene glede, utvikling, mot og vekst kom til meg mens jeg studerte deg.

Du hadde endelig våget deg ut fra mørket som  du så lenge hadde skjult deg i. Nå var du i ferd med å leve ut drømmene dine og  mestre det du så gjerne har villet gjøre, men ikke våget …

Hva så om du levde ut noe som ikke alle drømmer om. Det var dine drømmer, ikke alle andres du levde ut. Og du nøt det. Fortsatt var du reservert og holdt deg for deg selv, men du hadde forlatt apatien og grepet livet med begge hender.

«Ensomhet er jorda der geni er plantet, kreativitet vokser og legender blomstrer. Troen på deg selv er regnet som får en helt til  å utholde stormen, og bærer opprinnelsen til en ny verden og en ny skog. »
Mike Norton

Der inne i skogen møtte jeg deg. Alt kjentes godt og naturlig. Som om det var helt dagligdags  og vanlig å møte deg, svingende fra tre til tre. Gleden fylte meg.

Så var synet borte. Det var bare et glimt, men likevel så virkelig. Som om jeg hadde  vært i skogen sammen med deg, lenge.

Nå var jeg ikke lenger i skogen, og dens magiske stillhet og ro. Jeg savnet den allerede!

Og du? Du ble med meg  ut av skogen …. tror jeg …

Alt dette fikk meg til å utforske symbolverdien  i det jeg så. Jeg vet at budskapet ligger gjemt i det, det symboliserer.

Les det jeg har funnet ut. Ta til deg det som passer for deg. Resten er kanskje et budskap til meg eller en annen. Hvem vet?

Skogen er et mystisk sted. I legender og eventyr er den vanligvis bebodd av mystiske skapninger, symboler på alle farene som  mennesker må kjempe mot for å bli hele. Det er et rike, et rike som holder naturens hemmeligheter.  Hemmeligheter som vi trenge for å finne mening. Noe må dø for at noe nytt skal oppstå.  I analytisk psykologi representerer skogen femininitet i en manns øyne, et uutforsket rike som er fullt av det ukjente. Den står for det ubevisste og dets mysterium.

Skogen er et sted hvor livet trives. Den kan ses som en kontrast til byen og komforten i hjemmet, «skogen har alle slags farer og demoner, fiender og sykdommer»  Siden den  er vil og vokser naturlig, symboliserer den ofte noe som er utenfor fornuft og intellekt.

Skogen er et sted for magi, magi som kan være farlig, men også et sted for mulighet og forandring.  Men det er viktig å være på vakt, for det går an å miste seg selv i skogen, gå seg vill.

De som mister veien i den ukjente skogen, mister sin vei i livet, mister kontakten med sitts bevisste selv og reiser inn i underbevisstheten dystre mørke.

Skogen kan være et gjemmested, en helligdom. Skogen gir tilflukt for store helter som etter en periode i eksil, igjen kommer inn i verden for å kjempe for rettferdighet. Deres tid i skogen kan tolkes som en periode med personlig utvikling. Det føltes som det kan stemme på det du gjorde i skogen.

«Det virket som om han hadde gått gjennom et høyt vindu som åpnet opp mot en forsvunnet verden. Det var et lys på landskapet utenfor vinduet som hans språk ikke hadde noe navn for. Alt som han så var velskapt, men figurene virket samtidig entydige, som om de først hadde vært unnfanget og tegnet for å avdekkes foran han, men samtidig var de gamle, som om de hadde vært der for alltid. Han så ingen farger, annet enn de han kjente, gull, og hvitt, og blått og grønt, men de var friske og gripende som om han i det øyeblikket først hadde opplevd dem, og gitt dem nye og herlige navn. Om vinteren kunne ikke noe hjerte lengte etter sommeren eller våren. Det kunne ikke sees noe ulempe eller sykdom eller deformitet i alt som vokste på jorden. I landet Lórien, var alt fullkomment. »
Tolkien, Ringenes herre

Ifølge Swedenborg eksisterer det samsvar mellom den åndelig og naturlige delen av sinnet, mellom Gud og den verden han skapte, mellom kropp og ånd, og mellom handling og intensjon. Diktet nedenfor viser veldig  godt hva skogen kan korrespondere med i symbolenes åndelige rike.

«Naturen er et tempel der levende søyler
noen ganger gir stemme til forvirrede ord.
Mennesket går gjennom skoger med symboler
som ser på ham med forstående øyne.

Som langvarige ekkoer mingler i det fjerne
i en dyp og  mørk enhet.
Stort som nattens mørke og som dagens lys,
samsvarende
parfymer, lyder og farger.

Det er parfymer så kule som barns hud,
søte som oboer, grønne som enger
– og andre er korrupte og rike, triumferende,

Med kraft til å vokse  i det uendelige,
som rav og røkelse, musk, benzoin,
synges det  ekstase fra sjelen og sansene. «

I sin ordbok om symboler skriver Cirlot om skogen:

«Skogen er stedet der vegetabilsk liv trives og nyter seg selv, uten kontroll eller dyrking. Og siden løvverkene tilslører sollyset, betraktes det derfor som en motsetning til solens kraft og som et symbol på jorden. I Druid-mytologi ble skogen gitt til solen i ekteskap. Siden kvinnelige prinsippet er identifisert med det ubevisste i mennesket, følger det at skogen også er et symbol på det ubevisste. Det er av denne grunn at Jung fastholder at skogsterreng, symboliserer de ubevisste farlige aspektene, det vil si en tendens til å fortære eller skjule årsaker.

Zimmer understreker at i motsetning til byen, huset og dyrket land, som alle er trygge områder, har skogen alle slags farer og demoner, fiender og sykdommer.  Dette var grunnen til at skogene var blant de første stedene i naturen som ble dedikert til guder, og hvorfor offer ble gitt fra trær (treet tilsvarer en offerpost).»

Skogen ses ofte som et symbol på det ubevisste. Det brukes som en metafor for å komme inn i det ukjente:

«Midt i livsvandringen fant jeg meg selv i en mørk skog, for den rette veien var gått tapt».
Dante, den guddommelige komedie

Skogen er ikke et generelt symbol for møter med det ukjente selvet. Selv om du går inn i skogen i den virkelige verden, møter du ikke nødvendigvis ditt eget ubevisste. Nei. Det er forskjellige historier  og kanskje en annen sannhet for deg.

Det er faktisk litt narsisistisk hvis vi tolker noe i den ytre verden som en del av vår egen indre psyke. Hva om skogen har sitt eget liv? Skogen kan ha en slags dypere mening, men det er ikke nødvendigvis knyttet til mennesket.

Skogen  er noen ganger sagt å være en arketype.

Det er utrolig vanskelig å komme opp med en ordentlig definisjon for arketyper, et begrep som ofte brukes, men kan bety veldig forskjellige ting.

Det er et interessant aspekt her, når vi ikke bare tenker på arketyper som noe som lever  i den menneskelige psyke. Det er en tolkning av arketypen som ligner på Platons ide om de evige «former» Denne tolkningen  fenger meg:

«Noe som ikke kan sees i seg selv, men uttrykkes i mange variasjoner.»

Med andre ord finnes arketyper eller former i en annen verden. Vår verden er en forfalskning av den virkelige verden. Det vi ser er skygger av det som er virkelig.

Vi kan si at det finnes endeløse skogvarianter, men det er bare en ideell skog, som ikke er en del av vår egen verden. Vi kan ikke se den i seg selv, men vi kan utvikle en følsomhet for «former». Vi kan føle dem og kunstnere kan lage bilder av deres ulike aspekter. Vi lengter etter det ideelle bildet. Kanskje den opplyste skogen i Avatar, på en eller annen måte var et kunstnerisk uttrykk for våre dypeste ønsker.

Det er ikke alltid rett å tolke ideen om skogen som et symbol på det ubevisste: Hvis du er dypt inne i en mørk skog  og du ikke kan se mye fordi det er en måneløs natt, er reaksjonen din vanligvis ikke en reise til det indre selvet. I stedet blir sansene dine skarpere. Overlevelsesinstinkt våkner. Du vil vite hvem andre som er der når du hører de mange lydene mellom trærne. Du beregner hvor langt du er borte fra sivilisasjonen, og du spør om du har gått deg vill.

«Siden gamle dager er den nært ugjennomtrengelige skogen der vi går oss bort, symbolet på den mørke, skjulte, nær ugjennomtrengelige verden av vårt ubevisste. Hvis vi har mistet rammen som ga strukturen til vårt tidligere liv, og må finne veien for å bli oss selv, og har kommet inn i denne villmarken med en ennå uutviklet personlighet, da, når vi lykkes med å finne veien ut, vil vi komme ut med en høyere utviklet menneskelighet.»
Bruno Bettelheim

Det er kanskje det viktige aspektet her: Skogen er også et symbol eller en arketype med  både positive og negative aspekter. For vi finner skjønnhet,  og noen ganger noe å spise, men også sider der vi ikke vet hva som egentlig foregår.

Kanskje dette er det viktigste aspektet av arketypen – skogen. Den er stedet der vi kan gå oss vill, men ikke bare i dybden av egen psyke, men på en slik måte at vi blir klar over at vi ikke vet mye, at vår ide  om virkeligheten kan bli knust når som helst. Vi ser ikke skogen for bare trær. Imidlertid, i stedet for å bli undertrykt, eller til og med deprimert, gjør skogen, som arketype oss aktive på en slik måte, at vi blir våkne.  Til slutt lærer vi at vi må utforske skogen om vi vil overleve.

På en eller annen måte kan det sees omvendt: Skogen er ikke så mye en del av vår indre psyke, men den kan være noe som kommer inn i livet fra utsiden. Ved å gå gjennom skogene i vår verden, kommer vi i kontakt fra tid til annen med noe som eksisterer i et annet rike. Det utstråler sine energier fra sin verden til vår egen, selv inn i vårt dypeste selv. Vi blir oppmerksomme på kreasjoner som tilhører et annet eksistensplan og plutselig forstår vi det som før var skjult for oss. Noen ganger betyr det å se situasjonen vi er i,  klart og tydelig.

Som Dante , er det øyeblikk i livet der vi befinner oss i en labyrint og mistet retning. Det kan være et resultat av våre egne beslutninger, men ikke nødvendigvis.

«Men jeg skal fortelle deg hva eremitter innser. Hvis du går ut i en fjerntliggende, stor skog og blir veldig stille, kommer du til å forstå at du er forbundet med alt.»
Alan Watts

Hvis det er noen der ute som kjenner vårt dypeste selv, hva om han kunne skape disse møtene med det ubevisste? Et møte med skogen i vårt eget sinn.

«Og inn i skogen jeg går, for å miste mitt sinn og finne min sjel.»
John Muir

Jeg er så glad for at jeg møtte deg der i skogen. Det lover godt for fortsettelsen …..

«Jeg er alltid overrasket av en skog. Den får meg til å innse at fantasien til naturen er mye større enn min egen fantasi. Jeg har fortsatt noe å lære.»
Gunter Grass

Besøk siden min på FB, Synnas verden
https://www.facebook.com/Synnasverden/