Det er alltid opp til deg

«Når du ikke kan kontrollere det som skjer, kan det hjelpe å utfordre deg selv til å kontrollere måten du reagerer på det som skjer.

Det er der makten din er.»

Det er ikke lett å takle negative situasjoner som kommer enten jeg er skyld i dem eller ikke. De kan bero på feil gjort av andre, eller rett og slett noe som er utenfor min innflytelsessone. Som i går, da jeg fikk en melding om at beskrivelsen av tilstanden min ikke er ankommet det sykehuset som skal vurdere videre behandling. Dette til tross for at jeg har purret flere ganger. Sannsynligvis er brevet feilsendt, noe som innebærer en utsettelse på flere måneder.

Jeg var både sint og lei meg i går. Jeg kjente på suget i magen, og hvordan sinnet steg opp og ruinerte den skjøre harmonien jeg har skapt for meg selv. Tenk sykehuset som skulle hatt henvisningen antydet at jeg burde få utskrift av henvisningen fra lokalsykehuset vedrørende det det gjelder og reise  i flere timer for å egenhendig levere papirene. Jeg var ved å koke over av frustrasjon og sinne. For et system og for et forslag. Klarer ikke sykehusene å sende informasjon seg imellom uten at papirene forsvinner. Elektronisk kommunikasjon er ikke etablert mellom alle sykehus dessverre. Og hvor er de sensitive papirene mine? Er de kommet i feile hender? Jeg vet ikke.

Jeg merket at frustrasjonen over situasjonen var ved å ødelegge roen min. Jeg ble rastløs og irritert. Slik ville jeg ikke ha det. Min metode når noe slikt skjer, er å puste med magen, lytte innover etter hjertets stemme. Stemmen som er full av lys, mot, håp og glede. Samtidig sier jeg til meg selv at hendelsen ikke skal få ødelegge hvordan jeg har det. Jeg vil  ikke tillate at den skal få ruinere dagen min, ved å skape irritasjon og frustrasjon.

I stedet gledet jeg meg over vennligheten jeg møtte på lokalsykehuset da jeg ringte dit og forklarte situasjonen. De lovet å undersøke. Kanskje de hadde sendt brevet til feil adresse. Jeg ble lovet oppklaring i løpet av i dag. Klokken 09 ringte den samme personen. Hun lo da hun hørte det var meg. Hun hadde ringt feil, til meg og ikke til det andre sykehuset. Hun lovet meg at hun straks skulle ringe riktig nr. Jeg ble glad for denne forvekslingen. Det ga meg visshet om at det som må gjøres, blir gjort. Dagen kjennes igjen lys og jeg vet at situasjonen blir rettet opp i. Og best av alt jeg  har bevart den indre roen min.

Blikket mitt faller på noe som Jeff  Brown har skrevet. På en måte er det i samme gata som  utfordringen jeg har med papirene mine.

«Det er opp til deg – det er alltid opp til deg …..»

Det får meg til å reflekter over hvordan jeg forholder meg til det som er vanskelig i livet mitt.

Jeg kan nekte, undertrykke og begrave de uløste sårene mine alt jeg vil. Jeg kan se på dem fra en annen vinkel. Prøve å få dem til å være positive, løsrive meg fra dem, ja rett og slett omgå dem. Jeg kan gjemme meg bort, fortelle meg selv at det er slik jeg vil ha det, eller jeg kan bruke pengene mine på overfladiske helbredere og sannsigere. Hjelper det? – nei!

Tar jeg meg ikke tid til, eller ikke våger å gjøre arbeidet med å grave frem og helbrede sårene min,  vil de fortsatt være der, hvor jeg forlot dem, og de vil styre livet mitt og valgene mine. Det er slik uhelbredede sår oppfører seg – de er levende.  På en eller annen måte vil de manifestere seg i de levde erfaringene mine. De  vil sette ord på den indre fortellingen min. De  vil hindre veien og begrense mulighetene mine. De  lever overalt hvor jeg er. Jeg må beslutte å grave dem frem, føre dem opp i bevisstheten hvor de  kan bli bearbeidet og integrert, eller undertrykke dem og se på at de styrer livet mitt.

Det er en av de vanskeligste sannhetene jeg  møter:

«Hvis jeg ikke bearbeider og forholder meg til det som har såret meg, det som  har fått styre livet mitt, vil det ta styringen over meg.»

Det er ingen vei rundt dette.

Jeg må velge. Og jeg har valgt.

Hvem sier at det er lett. Det er aldri lett å møte de indre demonene mine. Men alternativet er så lang verre.

Jeg har funnet roen og gleder meg over livet. Kontrasten fra en varm og hyggelig stue til regnet og stormen som herjer utenfor er stor. For meg er det en metafor for livet. La det storme rundt meg. Så lenge jeg har bygget på fjellgrunn er jeg trygg. Selv midt i det tunge og vanskelige kan jeg finne indre fred. Og skulle selv et slikt solid fundament svikte, vet jeg at jeg  uansett vil klarer å finne inn til den indre freden og roen.

Etter tre år i konsentrasjonsleirer lærte den østerrikske psykiater Viktor E. Frankl at de som hadde størst sjanse for å overleve fangenskapet var de som hadde en personlig visjon for fremtiden, ikke de som var fysisk best utrustet. Han ønsket å se igjen kona si og gjøre ferdig en bok som ble fratatt han. Livet er meningsfylt under alle omstendigheter, og det er menneskets plikt å finne hva som gir livet mening, hevdet han. Frankl betraktet menneskets søken etter mening i tilværelsen som en avgjørende drivkraft til mental sunnhet og livskvalitet. Han  erkjennte at Nietzsche hadde ganske rett når han sa:

«Den som vet hvorfor han lever, kan holde ut et hvilket som helst hvordan.»

Frankl så at det ikke er avgjørende hvordan han hadde det, men hvordan han tok det. Frankl mener vi kan frata mennesket alt, unntatt friheten til å velge hvordan vi vil forholde oss til en hvilken som helst situasjon.

For meg er håpet om det jeg drømmer om, en lysende fyrlykt som loser meg trygt gjennom alle livets viderverdigheter. Noen ganger vil jeg  gå på en grunne eller et skjær, men det kommer alltid en bølge som er stor nok til å løfte meg videre. Selv om båten lekker som en sil, vet jeg at jeg vil nå land til slutt. Det tror jeg på.

Hva velger du å tro på og leve etter? Lar du ytre eller indre omstendigheter få makt over deg, eller tar du roret selv?

Det er ditt valg.

Det er virkelig som Jeff Brown sier:

«Det er opp til deg – det er alltid opp til deg …..»

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

Forfatter: Synnøve Fauske Dale / Synnas verden

Når en dør lukkes, åpnes en annen. For meg er dette et viktig budskap. Jeg har i alle år jobbet som leder innen kommunal sektor. Arbeidsdagene har vært lange og oppgavene mange og spennende. Nå er det annerledes. Som "ung" pensjonist kan jeg bruke tiden som jeg vil. Jeg storkoser meg med å utvikle min evne til å uttrykke annet enn saksdokumenter. Jeg vil dele tanker, kunnskap og erfaringer som jeg har tilegnet meg gjennom et langt og brokete liv. Livet har ikke vært lett, men hvem har sagt at det skal være lett å leve. Jeg har opplevd store seirer og nederlag både personlig og profesjonelt. Jeg ser tydelig at alt som har hendt meg i livet har ført meg frem til der jeg er nå. Og jeg vil ikke være noe annet sted enn akkurat her. Jeg tror at alt "happens for a reason...."

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s