«Se deg litt rundt. Du lever livet nå.»
Picazzo
Det siste året har gamle, vonde episoder fra fortiden dukket opp i tankene mine når jeg er minst forberedt på dem. Bildene jeg får, er som om jeg opplever det som hendte, her og nå. Jeg kjenner på smerten. Jeg kjenner på alle følelsene rundt det. Det dreier seg om situasjoner der jeg har handlet ubetenksomt, egoistik eller rett og slett feilvurderte. I tillegg til å oppleve det som var, opplever jeg også all smerten virkningen av det som skjedde, har hatt på både meg og andre i ettertid. Jeg ser med all tydelighet, at jeg både har såret andre og meg selv, gjennom det jeg har gjort.
Merkelig at alt dette skal dukke opp nå. Jeg trodde at jeg hadde lagt det bak meg og startet på nytt med en ny innstilling til livet. Jeg trodde at jeg hadde tilgitt meg selv og gått videre. Så hvorfor kommer alt dette negative frem igjen nå? Refleksjonene mine har vært mange rundt dette temaet i det siste.
I programmet «Fyrtårn» på NRK fortalte Elisabeth Thorsen at hun i en tung periode i sitt liv, der alt raknet rundt henne, hadde en merkelig drøm. Jeg husker ikke helt detaljene i drømmen, men jeg gjenngir essensen av den, slik jeg husker den og ikke minst tolker den. For meg er den magisk med sitt tydelige budskap. Hun svømte på dypet langt fra land. Kreftene tok slutt og hun måtte gi tapt for naturkreftene, for sin egen manglende styrke og evne til å ta seg inn til land, til trygg grunn. Gispende etter luft sank hun ned i det uendelige dypet, helt ned til bunnen. Hun visste at hun var ved å drukne.
Men så på magisk vis oppdaget hun at hun kunne puste under vann. Hun ble oppmerksom på hvor vakkert det var rundt henne, hvor mange muligheter som fantes der på bunnen. Muligheter som krevde et helt annet liv enn før, i en ny dimensjon. Hun fikk en ny begynnelse.
«Det gode tvinger seg fram.»
Arne Næss
Hun hadde ikke noe valg. Det gamle livet var ugjennkallelig over og et nytt ventet henne. Et liv som er helt annerledes enn det hun måtte forlate. Jeg er sikker på at hun har tatt med seg erfaringene sine, og bruker dem til å skape noe nytt og annerledes. Alt hun har opplevd og gått igjennom, har gitt henne viktig lærdom og ny innsikt. Uansett, er det helt opp til henne å bruke det hun har lært på en klok måte. Alternativet vil være å ikke finne seg tilrette der hun er og fortsette å lengte tilbake.
Klarer hun ikke å akseptere det ugjennkallelige, vil det nye livet bli vanskelig og utilfredstillende. Det nytter ikke å lengte tilbake til noe som er avsluttet, uansett hvor gjerne hun vil. Kanskje vil en slik ny begynnelse være kjærkommen fordi det som var, inneholdt så mye smerte. For de fleste byr livet både på gode og vonde opplevelser. Faktisk må vi noen ganger legge bak oss noe som kjennes både godt og utviklende. Livet vil det bare ikke slik lenger.
«Når du føler deg fortapt, eller redd, eller trist, – kjenn etter i hjertet – føl – og finn styrken i guddommelig nærvær.»
I mitt liv har jeg forlengst sunket ned i dypet. Det er ingen vei tilbake. Stort sett har jeg funnet meg godt tilrette i min nye tilværelse og trives med det. Jeg er takknemlig for de nye mulighetene jeg har fått til å begynne på nytt, til å endre det som ikke tjener meg. Jeg har blitt vist veien inn til mitt eget kjærlige hjerte, til selve essensen av hvem jeg er. Ikke den jeg trodde at jeg var, eller den jeg trodde det ble krevd av meg at jeg skulle være. Faktisk var kravet om endring, noen ganger reelt og ikke bare i egne forstillinger. Det er bare det at ingen kan forandre en annen. Forandringen må komme innenfra.
«Nærhet betyr at du får vondt; nærhet betyr å legge ned forsvaret ditt og la andre se øm hud under ryggskjoldet.»
Cathy Kelly
Så hvorfor disse déjà vu opplevelsene? Det gjør så vondt å kjenne på dem og vite at jeg ikke kan få gjort noe med det jeg gjorde feil. Det er for sent. Ikke hjelper det å be om unnskyldning heller. Hvem skal jeg unnskylde meg overfor? Noen ganger kanskje, men som regel er det mer diffuse følelser, uten henvisning til en spesiell situasjon som gjemsøker meg. Det er min egen holdning den gang jeg blir vist, eller min manglende på tilstedeværelse som ofte fikk store konsekvenser for både meg og andre.
«Mens hun sliter med alt tapet i livet sitt, tenkte hun sørgmodig:« Om jeg bare kunne glemme … «Men det ville være for enkelt, ville det ikke? Men hun gjorde som med det meste; hun kom aldri for nær, og hun har aldri blitt værende for lenge, men der er hun … og sliter med alt tapet i livet sitt.»
Donna Lynn Hope
På en måte surfet jeg på overflaten gjennom livet uten å ta inn over meg det jeg burde. I ettertid ser jeg at jeg ikke klarte det. Det ville ha tatt fra meg all ære, og avdekket hvor redd og fortapt jeg var innerst inne. Jeg var på ingen måte klar for å innrømme noe slikt. I stedet var jeg stolt over hvor flink jeg var til å takle livet. Tenk om jeg hadde tillatt meg å erkjenne min egen tilkortkommenhet, i stedet for å kjempe en umulig kamp mot meg selv og min egen skjebne.
«Alle vonde følelser er uttrykk for frykt.»
Gary Zukav
Jeg tenker mer og mer at disse vonde tilbakeblikkene på fortiden, er en hjelp til å klare å bearbeide det som ikke fungerte. Jeg kjenner på følelsene og fortrenger dem ikke slik jeg gjorde da. Endelig forstår jeg hvorfor det ble som det ble, så kaotisk rundt meg. Overflaten så rolig og balansert ut, men under fantes store rev, dype avgrunner og skjær som jeg ikke så før det var for sent. Jeg grunnstøtte på dem opp til flere ganger, men lærte jeg noe …. ?
Med ren viljestyrke fikk jeg kommet meg løs og fortsatte …. som før. Noen ganger skapte jeg kaos som førte til fremskritt. Andre ganger bar det rett i avgrunnen … Jeg balanserte på en knivsegg og var stolt av det.
Tenk om jeg hadde klart å finne veien inn i smulere farvann. For meg var det kjedelig og ga meg ingen utfordring. Sannheten var, at med ytre utfordringer slapp jeg å gripe fatt i mine egne indre demoner. Demonene som jeg ikke en gang vedkjente meg. For et selvbedrag.
«Når du gjør det du alltid har gjort, får du det du alltid har fått. For meg mer kaos.»
Jeg har vært nødt til å gå gjennom mørket for å gjennfinne lyset som finnes i meg. Denne prosessen har vært veldig tøff. Den har gitt meg anledning til å se alle kompromissene, selvbedragene og tilpasningene som jeg har gjort for å bli elsket, eller verdsatt, og som har vært til hinder for å leve med et åpent og kjærlig hjerte.
«Lev!
Ikke vær redd.
Det gode sprenger seg frem.»
Anne Grete Preus og Elisabeth Thorsen
Det som tidligere gav livet mitt innhold og verdi er forandret etter at jeg oppdaget magien her nede i dypet. Jeg ønsker å leve enklere, fordi jeg har innsett at mye av det jeg fylte livet mitt med ikke gir mening lenger. Det som jeg tidligere interesserte meg for, synes fremmed. I stedet opplever jeg at mye nytt og spennende kommer inn i livet mitt som svar på bønnene mine. Det er så mye magi som skjer rundt meg, fordi jeg har beveget meg over i en annen og mer energifylt dimensjon. En dimensjon, der magi og kjærlighet omgir meg, istedet for frykt og tilbakeslag.
Før var bevisstheten på min egen eksistens, så overfladisk og så lite utviklet at ingenting virket mer kjedelig enn å bare være til. Hvis du spurte meg om hva jeg så, hørte, luktet, rørte ved, smakte og fornemmet den gang, så ville jeg sannsynligvis ikke klare på gi deg noe mer enn et overfladisk omriss av det lille jeg la merke til, og av det, bare det jeg trodde var verdt å huske.
Det er overraskende at jeg som mente meg så erfaren, kunne være så tom og avstumpet, mens lengselen min etter en bedre fremtid var umettelig. Det var jo det som drev meg, i alle fall ubevisst.
I dag vil jeg svare helt annerledes på et spørsmål om hva jeg så, hørte osv. rettet til meg. Jeg vil kunne gi deg, de mest magiske detaljer og fornemmelser rundt det jeg blir bedt om å beskrive. Jeg har lært meg til å bruke alle sansene mine, også den sjette sansen. Det har gjort livet mitt til en eventyrlig reise, rik på de nesten usynlige skiftningene og nyansene rundt meg. Alt handler om å være tilstede her og nå med et åpent og lyttende hjerte. Slik vil jeg kunne leve i pakt med mitt innerste indre og bli ledet av en visdom som alltid vet vei.
» ….. Hvordan er det mulig at et vesen med slike sensitive juveler som øynene, slike forheksede musikkinstrumenter som ørene, og en fabelaktig Arabesque av nerver, at han/hun kan oppleve seg selv som noe mindre enn en Gud?
Når vi tenker på at denne uoverskuelige subtile organismen er uatskillelig fra enda mer fantastiske mønstre rundt seg – fra de minste elektriske impulser til galakser – hvordan kan det være mulig at denne inkarnasjonen av all evighet kan bli lei av å være til? »
Alan Watts
Alt dette har jeg oppnådd fordi livet mitt endte i en ugjennkallelig krise. Jeg er faktisk takknemlig for de små glimtene fra fortiden som gjemsøker meg av og til. De minner meg på hvor heldig jeg er som får leve her og nå, … ikke den gang. De viser meg hva jeg fortsatt trenger å utvikle, og jobbe med for å bli mer hel og fylt med kjærlighet.
Jeg nyter tilværelsen og stiger som den vakreste skapning opp fra dypet, sprer vingen mine og svever gjennom livet. Og jeg nyter det!!!
«En drøm så levende,
En drøm så salig;
Jeg holder den nær hjertet mitt.
I urolige netter,
Og dager med håp;
Disse årene har bare gått.
En dag vil drømmen bli sann – -Hvis bare!»
Somya Kedia
Besøk siden min på FB, Synnas verden
Synnas verden 