I fortsetten av forrige blogg som jeg lovet:

https://synnasverden.net/2017/09/04/i-hjertet-av-hjertet/

 

Ja, jeg er knust, men jeg er hel!

Du helbredes ikke «fra» traumer.
Du kommer bare til å kjenne deg selv
som livet selv.

Og du vender deg mot det sårede stedet.
Og du dynker det med oppmerksomhet,
som er kjærlighet.

Og kanskje vil såret alltid være med deg.
Kanskje vil du alltid gå med smerte.
Men nå holder du det. Det holder deg ikke.
Du er holderen, ikke dens innholdt.

Det kontrollerer deg ikke lenger, såret.
Fordi det er dynket i bevissthet nå.
Dynket i deg.
Elsket av deg.
Selv feiret av deg.

Du helbredes ikke «fra» traumer.
Du finner helbredelse ‘i’ traumer.
Du finner deg selv i traumenes hellige kjerne.
Den som alltid er til stede.
Den som kan bære
selv de mest intense følelsestilstandene.
Og overleve.

Den uforgjengelige.
Den uendelige.
Den kraffulle ene.
Du.

Traumet i seg selv blir en portal til Gud.
Til det absolutte.
Til sikkerheten til deg selv.

Og du vil gråte ut i glede,
og du vil gråte ut i tristhet,
og du vil gråte ut i lettelse,
og du vil gråte ut i åpenbaring,

«Ja, jeg er knust,
men jeg er hel! «

Jeff Foster

Portalen til ikke å vite

Når du ikke vet,
er det en sprekk i villfarelsen av sinnet.
Og du kan bli penetrert
av et helt univers.

Ikke å vite er ikke uvitenhet.
Det er heller ikke dumhet.
Det er nysgjerrighet. Det er undring.
Det er avslapning fra det separate «jeg»,
Og tilstedeværelsen av stor medfølelse.

Når du ikke vet kan du bli invadert
av en trøtt sol som eksploderer i rødt og orange,
av en gul måne og en trillion fjerne stjerner,
så langt borte, likevel så nært,
så fjernt, men så her.

Kunnskap vil ikke bringe deg til det.
Jeg kan ikke forstå det.
Ikke å vite er dens inngangsport.

Overgi deg til månen.

Jeff Foster

Det er ikke noe monster inne i deg

Bli forelsket i mørket.
I pisset og dritten fra livet.
Skyggene, de skjulte delene.
Delene vi skjuler i skam.

Bli forelsket i uskylden.
Vår barndoms frykt for mørket.
Av å bli eksponert. Av å vise oss frem,
blir sett, komme inn i lyset.

Tvilen, den hemmelige smerten,
våre underlige fantasier, følelser vi
bare ikke vet  hva vi skal gjøre med.
Nattens frykt.
Raseri som bobler like under overflaten.
Frykten for at vi ikke er elskbare.

Følelsene og tankene vi skjuler
for å opprettholde bildet av «meg».
Å være god, å være hyggelig, å være åndelig.
Å være «den som kan holde alt sammen».

Bli forelsket i denne hemmelige menneskeheten.
Vite at mørket ikke er mørke,
bare redde fragmenter som ønsker å komme inn i lyset,
vesener som vil ha kjærlighet og oppmerksomhet,
og inkludering i et større bilde av selvet.

Ikke søk lyset, venn.
Bare vær lyset. Vær hva du er.
Livets lys.
Og ha mot til å skinne fullt ut
på de såre stedene, de ømme stedene.

Opplys. Utstrål.
Gjør det trygt for de små monstrene
å komme ut av gjemmestedene sine.
Gi dem beskjed om at de er vakre.
Og verdige.
Og ikke monstre i det hele tatt.

Jeff Foster

 

Kjærlighets formørkelse

I begynnelsen var du kjærlighet.
Et kjærlig vesen. Det var din natur.
Du behøvde ikke prøve. Du elsket bare.
Du kunne ikke hjelpe det.
Det er hvordan du ble bygget.

Så kom «jeg».
Den opprinnelige synden.

Du identifiserte deg som et  separat «meg».

Som et «meg» var du elskelig eller uelskelig.
Du kan elske eller holde tilbake kjærlighet.
«Jeg elsker. Jeg elsker ikke.
Jeg er elsket. Jeg er ikke elsket. »
Og så begynte krigen.
Kampen for kjærlighet.

Å vinne kjærligheten. Å fortjene den. Å klamre seg til den.
«Jeg» brakte ti tusen sorger.
Ditt strålende lys var formørket.

Hva er oppvåkning?
Det er minnet om naturen din.
Før «jeg». Før formørkelsen.
En retur til kjærligheten.
Før den som elsker.

Lyset du alltid var.

I begynnelsen, som er nå,
du er kjærlighet.
Et kjærlig vesen. Det er din natur.
Du trenger ikke å prøve. Du elsker bare.
Du kan ikke hjelpe det.
Det er hvordan du er bygget.

Formørkelsen er over. Du er fri.

Jeff Foster

Bryte syklusen av forlatthet

Du kan føle deg forlatt, ja.
Du kan føle deg ensom, langt fra kjærlighet og liv og varme.

Andre kan utløse kraftige følelser i deg, ja.

Men ta bort ordet, konseptet, historien,
og gå tilbake til virkeligheten til den levende kroppen.

Hvordan føles den, denne forlattheten?
Hvordan vet du at du har blitt forlatt?

Legg  merke til følelsene som strømmer nå i magen, brystet, halsen.

Føl de flagrende, pulserende, stikkende følelsene.
La dem vokse i intensitet, eller spre seg og flytte.
Dynk dem med nysgjerrig, kjærlig oppmerksomhet.
Gi dem plass; myk opp rundt dem.

Du må puste inn i deg selv, venn,
for ingen er her for å puste inn i deg,
og de kan ikke gjøre det uansett.

Drømmen om kjærlighet er død;
Du våkner opp til kjærlighetens virkelighet.

Kjærlighet kommer ikke utenfra. Det gjorde den aldri.
Den var alltid inne i deg. Den var din kraft.

Det var alltid din jobb, du skjønner, å elske deg selv,
å ikke be om kjærlighet, eller søke den eksternt,
eller vente på den, eller prøve å holde fast på den,
men å dynke deg selv med den, øyeblikk av dyrebare øyeblikk.

Ikke forlat deg selv når du føler deg forlatt,
for det er en smerte verre enn å bli forlatt:
Oppgivelsen av selvet, flukten fra nærvær.

Skyld fungerer ikke her.
Fokus på «den som forlot deg», og du er maktesløs.

Bryt syklusen av forlatthet, så.
Fokuser på «den forlatte ene», dette dyrebare barnet inne i deg.
Be om kjærlig oppmerksomhet dypt inne i magen, hjertet, hodet.
Pust inn jorden. Føl din egen tilstedeværelse.

Du har ikke blitt forlatt. Livet er her.
Kjærligheten er her. Du er her.
Og her vokser et nytt liv.

Og som du lærer å ikke forlate deg selv,
vil du med tiden tiltrekke andre
som heller ikke forlater seg selv
andre som ikke vil forlate deg.

For nå kan du ikke bli forlatt:
Du nekter å forlate deg selv.
Overgivelse er et gammelt ord for deg nå.
For dramatisk for kroppen din.

Ingen kan forlate deg:
de kan bare flytte
til et annet sted,
med smerte.

Overgivelse er historien om tapt kjærlighet,
en gammel historie, for kjærlighet kan ikke gå tapt,
bare gjenoppdages dypt inne i deg.

Du er modig nok til å være til stede nå.
Du har brutt avhengigheten av et helt liv:
Du har oppdaget den dype gleden
Å være alene.

Jeff Foster

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden