«Når du er i modus for å rettferdiggjøre, er du vanligvis i en negativ modus, for du er ikke fokusert på det du ønsker.»
A. Hicks

I dag morges leste jeg et dikt som jeg ikke klarer å legge fra meg. Det grep meg og og fikk meg til å tenke over hva som er og har vært det verste som kan skje i mitt liv. Det er mye som har vært det verste som kan skje opp gjennom årene. Ulike livsfaser og hendelser genererer ulike scenarier for hva som er det absolutt verste jeg kan tenke meg skje der og da.

det verste som kan skje
«tenk over det aller verste
som kan skje
i en gitt situasjon
treng dypt inn i det
mediter over det
bring det til din midte
la det få trenge inn i ditt hjerte
i din sjel, i ryggmargen
slik at det blir en del av deg
kontempler over det
ta det inn i det aller helligste
det aller verste som du kan tenke deg
det uutholdelige og utenkelige
tapet av det menneske som står deg nærmest
den som du elsker
fra dypet av din sjel
ditt eget barn
din mor eller far
ditt eget liv
ta denne tanken inn
om bare for et lite øyeblikk
gi slipp på alle forsøk
på å undertrykke angsten
som stiger i ditt bryst
legg det fram på livets alter
vent og se hva som skjer»
Ivar Bu

Mye av det verste har skjedd. Det jeg trodde at jeg ikke ville klare å leve med skjedde. Merkelig nok gikk livet videre til tross for tøffe og utenkelige hendelser. Jeg har opplevd tap av sønn i selvmord, tap av ektemann i selvforskyldt død, tap av helse, tap av jobb, tap av økonomisk trygghet, tap av kjæreste, tap av støttespillere og tap av andre nære relasjoner enten i død eller i avvisning som noen av de absolutt verste tapene jeg har lidd gjennom et langt liv. Tror jeg vil føye til å mestre min egen frykt, og mindreverdighetsfølelse som noe av det som syntes mest vanskelig og tøft å takle.

Jeg lister ikke dette opp for at du skal synes synd på meg. Det er absolutt ikke synd på meg. Jeg nevner det for at du skal forstå at jeg har opplevd litt av hvert i de årene jeg har levd. Faktisk har jeg sjelden tenkt at det er synd på meg for det som skjer.

Jeg har ofte opplevd frykt og redsel for fremtiden ved at jeg ikke aner hvordan jeg skal håndtere hendelsene og tapene mine. Men jeg har alltid vært glad for at det er jeg som opplever det vonde og ikke du. Av en eller annen grunn har jeg tenkt at jeg kan håndtere det vanskelige bedre enn de fleste. Det er ok og ikke mer enn jeg fortjener.

Slik har jeg tenkt i mange år, og tatt skylden for alt det vonde som er så vanskelig å takle. På en måte har det hjulpet meg til å stå i det vanskelige. «Det er bare det jeg kan forvente slik jeg er.» Med andre ord jeg kan skylde på meg selv. Det handler om alle de feile valgene jeg har foretatt, enten de har vært bevisste eller ubevisste. Jeg må rett og slett betale prisen for tabbene og ubetenksomheten min.

«Noen ganger må du distansere deg for å se klart.»

Nå, i etterkant ser jeg klart at mye av det vonde selvsagt kan sies å være selvforskyldt. Uansett så handler det ikke om straff. Jeg velger å se på det som viktig lærdom. En lærdom jeg trengte for å komme videre med livet og vokse som menneske. «Kunne jeg ikke ha lært det samme uten å måtte gå gjennom alt det vonde?» spør jeg meg. Selvsagt, men jeg må også ta konsekvensen av de valgene jeg har tatt, og valgene andre har tatt for meg eller som jeg har tillatt dem å ta. De har ofte vært tunge å bære og noen ganger nesten brutt meg ned.

Hva har det gjort med meg? Det har vist meg styrken min. Det har vist meg kjærligheten som ligger gjemt i enhver seier, positive hendelse, motgang eller nederlag.

«De fleste mennesker vil ikke gå inn i morgendagen fordi de holder fast ved i går.»
Sadhguru

Slik er det. Jeg kunne ha ridd på en positiv bølge gjennom livet og levd et overfladisk liv i glede og velstand. I stedet har jeg ridd av mange stormer og kommet litt klokere ut av dem hver gang. Det gjør meg i stand til å forstå noe av din smerte og dine tap bedre. For det er jeg veldig takknemlig. Det skaper mening i alt det vonde.

«Kjærlighet er en vakker gave som det aldri blir for lite av selv om jeg prøver å gi bort alt.»

Disse kloke orden  sagt av Robert Clancy blir mer og mer sanne jo dypere jeg går inn i dem. Det er alltid kjærlighet igjen. Selv når jeg har satset og tilsynelatende har tapt alt sammen. Jeg står aldri tom tilbake. Det handler om å våge å holde hjertet mitt åpent. Det er bare når jeg lukker det at kjærligheten ikke får rom og plass til å vokse seg sterk igjen. Lukker jeg det, vil kjærligheten fortsatt være der, men gå i dvale inntil jeg igjen åpner hjertet mitt.

«Det er umulig,sa tvilen.
Det er farlig, sa redselen.
Det er unødvendig, sa fornuften.
Jeg gjør det likevel, sa hjertet».

Derfor midt i sorg og vonde opplevelser holder jeg hjertedøren åpen og slipper gleden og livet inn. Uansett hvor tøft livet har fart med meg og hvor mye smerte jeg har måttet tåle, så vokser kjærlighetsgnisten inne i meg og sprenger seg vei ut i verden. Det har vært vel verd frykten og motet som krevdes, inntil jeg våget å ha tillit til hjertets kraft. Nå har jeg erfart det og er ikke redd lenger.

Det har tatt meg lang tid å fatte og forstå visdommen kjærligheten. Så lenge jeg var fylt av bitterhet og angst gikk jeg glipp av den. Først da jeg våget å gi slipp, og åpne meg opp for alt det nye, og vakre som fantes både i meg og rundt meg, stilnet den indre stormen og etterlot meg med en ny indre fred. En fred som rommer hele livet, uansett hvordan det ytre sett utspiller seg.

Den nyvundne indre freden forblir i meg, så lenge jeg selv vil og holder hjerte døren åpen. Magisk, er det eneste ordet som kan beskrive denne tilstanden. Du vil oppleve den selv og forstå hva jeg prøver å fortelle deg, når du også velger å gå den samme veien som jeg går. Kanskje du allerede går på den, og da forstår du hva jeg mener …..  Vi kan gjerne holde følge  ….. I kjærlighet og takknemlig til livet!

«Når vi mister våre kjære lever de ikke lenger med oss, men i oss.»
Marit T. Hardeberg Svendsen

Jeg oppdager at det jeg har mistet ikke er borte, men lever i beste velgående om enn på enn litt annen måte inne i meg. Jeg som før var redd og enstelig uten tro på egne krefter har innsett at jeg eier all styrken jeg trenger. Den finnes inne i hjertet mitt. Kjærligheten som lever der, løfter meg opp, gir meg tro, krefter og selvtillit til å våge meg ut i verden. Jeg kjenner meg tilfreds og lykkelig til tross for at så mye av det verste som kunne skje har skjedd meg.

«Tilfredshet er ikke alltid oppfyllelsen av det jeg vil ha. Det er oppdagelsen av hvor velsignet jeg er for det jeg har.»

«Hvordan kan det gå til?» spør du kanskje. «Er hun ikke litt selvtilfreds nå?» Absolutt ikke. Det har vært en lang vei å komme dit jeg er i dag. Og for å være helt ærlig, hender det at jeg faller tilbake til slik jeg hadde det før, full av angst og redsel for alt som kan skje meg og har skjedd meg. Det er heldigvis ytters sjelden.

«Hver morgen har to håndtak. Vi kan ta tak i den med håndtaket av angst eller håndtaket av tro.»
Henry Ward Beecher

For meg har det handlet om valg. Det er opp til meg å velge hvordan jeg skal se på livet. Jeg velger å se på det som et stort eventyr. Ikke som det verste som kan skje. Jeg tror faktisk at det er derfor jeg ikke lenger opplever så mye av «det verste». Jeg fokuserer ikke på det lenger. Jeg forholder meg til livet slik det kommer til meg hver eneste dag. Det gir meg muligheter og nye opplevelser. De gode kan jeg glede meg over. De mindre gode kan jeg lære noe av. Da blir alt, uansett valør omgjort til positive energier.

Og med positive energier kommer kjærligheten farende og fyller rommet rundt meg, og inngir trygghet og en følelse av å være ivaretatt og elsket, uansett hvordan jeg håndterer utfordringene og hendelsene som møter meg. Det positive vokser, sprenger alle grenser og fortrenger det vonde til en liten mørk krok. Selvsagt gjør det som sårer og smerter meg fortsatt vondt, men på en annen måte enn før. Jeg klarer å se at jeg er ivaretatt, selv i den dypeste nød og smerte. Det kommer ikke som en straff.

Det er hendelser som jeg ikke kan forklare og ofte ikke skal forstå. Bare akseptere som en del av mitt livsløp. Når jeg tenker slik, blir det også lettere å forstå, og akseptere det som smerter og gjør vondt.

Lever jeg i kjærlige energier og har tillit til livet, unngår jeg også noen av de tøffeste nederlagene. Hvorfor? Fordi jeg klarer å ta valg som tjener meg og kjærlighetskraften som omgir meg. Det betyr ikke at jeg har feilet om jeg likevel opplever tilbakeslag og motgang. Livet vil alltid forbli en gåte, og det er ikke oss mennesker gitt å forklare, langt heller forstå alt som skjer. Jeg lever i tillit til at uansett hva som skjer, så vil det tjene meg i det lange løp. Slik er det, uansett om jeg forstår det eller ikke.

Det som kan synest tungt og vanskelig for meg, kan være det beste som har skjedd den eller de som forlater meg. Slik er livets paradoks.

Jeg velger  å hvile i kjærlighetskraften. Den som alltid løfter meg opp og viser meg veien jeg skal fortsette på. Jeg trenger ikke starte dagen med alt som gikk feil i går. Hver dag har en ny start, en ny begynnelse. Den minner meg på at dagen i dag er den første dagen av det nye livet mitt. Magisk, ikke sant.

Jeg tror ikke lenger at jeg er mindre verdt enn andre, at jeg er en taper og at jeg ikke fortjener bedre. Jeg fortjener bare det beste. Det samme gjør du!

Tenk så magisk, livet blir ikke fylt av det verste som kan skje, men det beste som kan skje.

«I det øyeblikket du ser på noen og kaller dem «mindre enn deg» eller «mindre tilpasset» har du forlatt din egen vei.»
A. Hicks

For noen dager siden leste jeg et lite visdomsord av ukjent herkomst. Det sa at det var uklokt å love noe når jeg var lykkelig. Jeg har ikke klart å gi slipp på dette utsagnet. For meg henger det sammen med å se etter det verste som kan skje.

Det lyder som et dårlig råd å ikke kunne love noe når jeg er lykkelig. Det bygger lett opp under det vonde, og det som  hindrer fremgang og livsutfoldelse. Å være lykkelig er den tilstanden som vi er skapt til å eie som mennesker. Så hvorfor skal vi ikke også kunne ta avgjørelser i en slik tilstand. Jeg vil heller si at det beste er å love når jeg er lykkelig. Da vet jeg at avgjørelsene blir positive og fremmer livslyst og glede, og ikke er fylt av negative følelser og det som muligens kan gå galt.

Lykke er ikke en flyktig tilstand som gjør meg ute av stand til å ta veloverveide og kloke avgjørelser. Den er rotfestet og en integrert del av den jeg er. Den fjerner meg ikke dermed fra fornuft og å ha tenkt nøye gjennom det jeg lover.  Lykke er ikke en tilstand av  virkelighetsflukt eller impulsive handlinger. Den er et rop fra mitt innerste indre, som viser meg positive sider ved meg selv som før kan ha vært skjult. Den åpner øynene mine til det som er viktig og betyr noe, selv om den noen ganger kan oppleves flyktig og som en rus.

«Lykke er når det du tenker, det du sier, og det du er, er i harmoni.»
Mahatma Gandhi

Om jeg ikke alltid klarer å være lykkelig og se livets magiske sider, må jeg uansett holde lovnadene mine som ble gitt under lykkeligere omstendigheter. Lovnader som kan føre meg tilbake inn på en bedre, mer meningsfull og glederik vei. En vei som er fylt av positiv energi, full av kjærlighet og varme. Så hvordan skulle det noensinne være galt å følge lovnader gitt i lykkelige og kjærlige omstendigheter. De fører meg bare fremover mot det beste som kan skje. Løfter gikk under negative energier kan lett lede meg på villspor. Dessuten, når jeg er lykkelig mesteparten av tiden, når skal jeg da gi løfter?

Når skal jeg da svare ja til deg eller love evig troskap til det hjertet mitt brenner for?

Derimot, resten av rådene i visdomsordet kan jeg gjerne være enig i. De gikk ut på at det ikke er lurt å svare når vi er sinte eller avgjøre noe når vi er triste. Selv om det noen ganger kreves av oss at vi tar avgjørelser, også når vi er triste. I så fall må vi ta dem med et rent og åpent hjerte. Da vil avgjørelsene garantert bli slik de er ment å være.

Det handler om å ha fokus på det beste som kan skje!!!

«Din innvirkning på verden er betydelig, uavhengig av om du ønsker det eller er klar over det.»
Gary Zukav

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden