I dag vil jeg at du skal legge merke til all skjønnheten som finnes rundt deg.

Se solen stå opp, se krusningene på vannet, lytte til fuglesangen, kjenne pusten fra vinden, nyte fargene i solnedgangen, føle magien fra månen. Og ikke minst kjenne hvordan regnet renser og lindrer sårheten inne i deg. Dette er bare noe av alt det vakre som omgir deg når du tar deg tid til å se etter.

Livet er uendelig magisk og vakkert.

 

Det er umulig å unngå smerte  i løpet av et liv, men jeg tror at smerte har en større betydning og hensikt. Forfatteren Ernest Hemingway og musikeren Leonard Cohen var begge enige om at vi som mennesker har sår. De uttrylte det som sprekker. Det er gjennom sårene, sprekkene våre at lyset kommer inn. Lyset kommer inn i oss gjennom våre sprukne hjerter.

«Det kommer en tid når egoet fyller deg, og du ikke klarer å få bakkekontakten tilbake på lang tid. Disse tidene, når du absolutt ikke klarer å samle deg, er de mest rike og kraftfulle stundene i våre liv.»
Pema Chodron

 

Midt i ensomhet, midt i frykt, omgitt av følelsen av å være misforstått og avvist, hører jeg hjerteslag …

… det ekte hjertet mitt som åpner seg og åpenbarer skatten  i dets indre.

Akkurat som en juvel som er blitt begravet i jorden i millioner av år, er ikke hjertets skatter misfarget eller skadet. Hjertet påvirkes ikke  av alle mine nederlag og forsvarsstrategier. Juvelen  i dets indre kan når som helst føres ut i lyset, og den vil lyse så strålende som om ingenting hadde skjedd.

Er det ikke magisk at det er gjennom lidelse og motgang at hjertet slår sprekker og viser sitt sanne vakre jeg. Den skinnende juvelen som gir varme og nærhet til alt det møter.

Uansett hvor fylt av negative tanker, uvennlighet, egoisme eller grådighet jeg er, kan  et bevisst hjerte ikke gå seg vill. Det er tilstede i alt som lever. Selv om det har en uendelighet av sår og sprekker er det vakkert og helt. Fordi det som er  på innsiden, juvelen kan aldri  være annet en hel.

Jeg har trodd at ved å beskytte meg mot lidelse, er jeg god mot meg selv. Sannheten er at jeg bare ble mer redd, mer herdet og mer fremmedgjort. Jeg opplevde meg selv som å være adskilt fra andre. Jeg var ensom. Denne adskiltheten ble som et fengsel, et fengsel som begrenset meg til egne personlige håp, og frykt og til bare å ha omsorg for meg selv.

 Jeg vil være nær smerten og det jeg føler. Ikke skamme meg over kjærligheten og sorgen som vekkes i meg. Ikke være redd for smerte. Det er bare slik jeg kan åpne opp og finne juvelen innenfor og slik forandre livet mitt. For å finne veien inn trenger jeg å ta i mot smerte, for så å sende ut glede.

Når jeg møter smerte hos meg selv eller andre, puste jeg den inn med et ønske om at alle kan være fri for smerte. Når jeg møter lykke, puster jeg den ut, sender den ut med ønske om at alle kan føle glede.

 

 «Elsk, ja, elsk ditt kall,
for den hellige og sjenerøse kjærligheten
vil gi deg styrke
slik at du kan overvinne alle
hindringer.»

St. Mary Euphrasia Pelletier

Til min overraskelse, der jeg trodde jeg ville finne «elendighet» fant jeg bare ren godhet.

Ved å kjenne på smerten inne i meg, som kan sammenlignes med et svart hull, oppdager jeg et lys som er uforgjengelig, lyset av mitt sanne selv, det er rent, det er sant, uskyldig, friskt og usynlig. Dette er lyset av å være.

Det vil ikke skade meg.

Når jeg er klar, reparerer psyken seg selv ved å gjennoppleve de vonde følelsene som  overveldet  meg og som jeg undertrykte fordi de smertet mer enn jeg kunne bære. Litt etter litt oppdaget jeg at jeg er i stand til å elske meg selv akkurat slik jeg er  i all min ufullkommenhet. Fordi jeg vet at det er gjennom min ufullkommenhet at hjertet slår sprekker og viser meg hvor vakker jeg er. Viser meg at jeg er hel, samme hvor usannsynlig det lyder.

Ingenting er helt før det er elsket.

Det  er fordi min sanne natur  … er kjærlighet.

Jeg ransakerhjertet mitt. Eller rettere sagt det ransaker meg, for falske overbevisninger, for korthus bygget på hovmot, for minner om utallige forsøk på anerkjennelse, for fortidens krampaktige forsøk på å bli en suksess. Det ligger i ruiner alt sammen.
Jeg er tilbake ved begynnelsen, tilbage til det tidspunktet der det var mest smertefullt.

Jeg leges. Jeg er. Jeg er hel.

Jeg merker innpusten mot toppen av ganen og utpustens varme luft i neseborene.

Jeg vet ikke hvor jeg er på vei men det betyr ikke noe for akkurat nå er jeg her. Jeg hviler i mitt eget hjerte.

Jeg står ikke stille i min utvikling. I hvert øyeblikk utforsker jeg energien som flyter gjennom meg.

Når jeg har et åpent hjerte og tillater meg å være kjærlighet, får jeg nye erfaringer. Jeg ser verden på en annen måte, også meg selv. Jeg får erfaringer hvor jeg føler meg ivaretatt og trygg, uansett hvilke utfordringer jeg står overfor.  Alt dett fordi hjertet mitt har slått sprekker og åpnet seg og visst meg hvordan jeg skal  utforske kjærlighetaenergien som flyter gjennom meg.

Jeg kan legge fortiden bak meg og starte et nytt liv, en ny start i dette øyeblikket, hvor jeg kan velge å puste kjærlighet inn i livet mitt.

Jeg er ett med alt som er.  Jeg føler hva det vil si å være meg, være i kroppen min og i  mitt eget liv. Jeg omfavner meg selv med dyp kjærlighet. Jeg ser at jeg er elsket, akkurat som jeg er. Føler at jeg er trygg og at jeg kan stole på at jeg alltid vil bli tatt vare på. Føler tryggheten i stillheten. Min naturlige natur er kjærlighet.

Jeg kan ikke lære kjærlighet ved å gjøre, kun ved å være. Jeg utforsker kjærligheten, ikke gjennom ord eller tanker, men gjennom å føle den. Jeg føler kjærlighetskraften flyte gjennom meg.

Jeg er kjærlighet.

I hjertet av hjertet, er du også kjærlighet.

Hva passer vel bedre enn å avslutte bloggen med kjærlighetens høysang.

Kapittel 13 i Paulus’ første brev til korinterne i Det nye testamente.

Om jeg taler med menneskers og englers tunger,

men ikke har kjærlighet,
da er jeg bare drønnende malm eller en klingende bjelle.

Om jeg har profetisk gave,

kjenner alle hemmeligheter og eier all kunnskap,
om jeg har all tro så jeg kan flytte fjell,
men ikke har kjærlighet,
da er jeg intet.

Om jeg gir alt jeg eier til brød for de fattige,

ja, om jeg gir meg selv til å brennes,
men ikke har kjærlighet,
da har jeg ingen ting vunnet.

Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig,

den misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig.

Kjærligheten krenker ikke, søker ikke sitt eget,

er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde.

Den gleder seg ikke over urett,

men har sin glede i sannheten.

Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.
Kjærligheten tar aldri slutt.

Profetgavene skal bli borte,
tungene skal tie
og kunnskapen forgå.

For vi forstår stykkevis og taler profetisk stykkevis.
Men når det fullkomne kommer,

skal det som er stykkevis, ta slutt.

Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn,

forsto jeg som et barn.
Men da jeg ble voksen, la jeg av det barnslige.

Nå ser vi i et speil, i en gåte,

da skal vi se ansikt til ansikt.
Nå forstår jeg stykkevis,
da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut.

Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet.

Men størst blant dem er kjærligheten.

PS.

I neste blogg vil jeg  oversette noe som Jeff Foster har skrevet om det samme temaet. Han setter ord på det bedre enn de fleste.

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden