Det er sårt å bli minnet på hvor mye hat og mørke det er i verden. Så mye giftig energi som blir rørt opp og spres. De gir ringvirkninger av sinne og fordømming. Disse følelsene spres gjennom verden via nyhetene, sosiale media, fra munn til munn, ja på alle tenkelige måter.

Hatet kan aldri bekjempe hat … Det kan bare skape mer hat.
Kjærlighet og tilgivelse er ikke et tegn på svakhet, men på styrke.
Når jeg står overfor hatet med kjærlighet skaper jeg noe som er godt og positivt.

Derfor er det viktig at jeg er bevisst på hvordan jeg reagerer. Som et mantra sier jeg:

«Og størst av alt er kjærligheten»

Jeg vil ikke gi hatet makt over meg, jeg vil ikke synke så dypt, jeg vil ikke tillate meg å bli fylt av frykt og hat på grunn av andres hatefulle handlinger. Jeg er sterkere enn det. Jeg er bedre enn det.

Verden har nølt i frykt og hat for lenge. Det er på tide å utvikle oss til noe klokere. Og det begynner med meg. Jeg har ingen makt over hva som skjer i Tyskland, eller Midtøsten, eller områder som er fylt av krig … Men jeg har makt over meg, og jeg velger å stå som en kraft av kjærlighet. Ingen kan ta den kraften fra meg.

Jeg tror på det gode i mennesket. Jeg tror på at vi fødes inn i livet med rene hjerter. At vi i det innerste er vakre strålende sjeler. Noen av oss har blitt formet av omgivelsene sine til å spre hat og frykt. Et hat som bare kan overvinnes med kjærlighet.

«Jeg velger kjærlighet fremfor hat og frykt.»

Når alt i mitt indre er i konflikt. Da er det så fristende å konkludere med at noe har gått galt, at jeg har mislyktes, at jeg er feil, og at jeg er uverdig kjærlighet. Når jeg tenker slik om meg selv er det så altfor lett å se med like negative øyne på andre. Spørsmålene er mange, spenningen er uutholdelig, og jeg verker etter å finne en løsning på alle spørsmålen mine.

I slike øyeblikk, trenger jeg å ta det rolig. Jorde meg, se opp mot himmelen, lytte til sangen fra det usynlige i mitt indre. Den delen som er fylt av kjærlighet.

I dag er kanskje ikke dagen for svar, men jeg åpner opp for spørsmål. Faktisk ligger svarene gjemt inne i meg. Med åpne øyne ser jeg at jeg aldri kan miste veien når jeg lytter til hjertet mitt. Ikke en gang når det stormer rundt meg og omgivelsene mine insisterer på at jeg skal avvike beslutningen min. Utfoldelse av hjertet er et arbeid for livet, og jeg går frimodig videre på kjærlighetens vei.

«Å være en positiv tenker betyr ikke at du ikke kan være trist, sint, skuffet eller føle deg nedfor. Å være en positiv tenker betyr å ha mot til å tro at alt kommer til å gå bra, selv om du er trist, sint, skuffet eller føler deg nedfor. »
Tomas Gunnarsson

Jeg har tatt et valg. Det er slutten på hatets epoke og begynnelsen av en annen. Den som handler om kjærlighet.

Vil du gå den sammen med meg?

Er jeg naiv, sier du. Ja så får jeg være det. Det betyr ikke at jeg lener meg tilbake og lar hatet innvadere livet mitt sånn uten videre. Selvsagt skal vi forsvare oss mot hatet slik et godt demokrati bør og skal. Trygghet er viktig for å skape gode liv. Men jeg vil ikke peke ut syndebukker, slik jeg opplever at mange gjør når jeg leser kommentarfeltene i ulike sosiale medier. Det er ikke islam eller andre religioner som har skylden. De forkynner alle kjærlighetens budskap. Det er ondskapen som bruker religion til å spre frykt. Det har den gjort gjennom århundrer.

Så hvorfor anklager vi ofte flyktningene for at de kommer med hat. De flykter jo fra det. Noen sier til og med at de er kommet for å overta landet vårt. At det kan skjule seg noen misledede sjeler blant dem må vi regne med. Akkurat som en av våre egne landsmenn, tonet hatets flagg en dag i juli for noen år tilbake. Ondskapen finnes overalt. Men ikke legg skylden på uskyldige. Da skaper vi bare enda mer hat og ufred rundt oss.

Opphavet til mye av dette hatet tror jeg kommer av vår egen fordømming og frykt for det som er annerledes. Vår manglende vilje til inkludering og forbrødring. Å bli holdt utenfor fellesskapet skaper aldri positive energier verken for den som blir holdt utenfor eller for de som stenger ute. Tenk om vi kunne se på ulikheter som en styrke, istedet for som noe å bekjempe. Gjennom ulikheter kan vi byggge gode og sterke samfunn. Samfunn som er tuftet på toleranse og respekt til tross for ulikheter.

Vi er så redde for å miste, å miste det vi har; som økonomisk trygghet, et godt utbygd helsevesen, utdannelse, forutsigbarhet og alt som vi tar som en selvfølge. Er vi villige til å dele? Hvorfor skal vi ha så mye mer enn andre? Er det gudegitt og forbeholdt oss som er så heldige å få leve i et rikt og fritt land? Jeg bare spør. For meg er svaret enkelt. Er det det for deg?

«Den er rik som gir og deler med andre. Den som beholder sin rikdom for seg selv er fattig.»

En kultur er aldri konstant. Den vokser og utvikler seg sammen med menneskene i den. Er det ikke spennende å tenke på at vi kan skape noe unikt som inkluderer alle. Det kan vi om vi er villige til å se på hverandre med kjærlighet og aksept. Da spiller det ingen rolle om vi har ulik bakgrunn og kultur. Men uten samhandling vil vi aldri lære å forstå og akseptere hverandre. Og våre ulike kulturer og levesett vil for alltid danne en stor ugjennnomtrengelig mur mellom oss.

Husk at i hjertet er vi ganske like. Det handler om å strekke ut en hånd og begynne å snakke samme. Det er den eneste måten å bryte ned stengslene mellom oss, og fjerne frykten som ligger gjemt i vår egen usikkerhet for noe nytt og ukjent.

En slik inkluderende kultur vil jeg leve i. Vil ikke du?

«Å møte hat med hat er en kamp vi vil tape.»

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/