Har du noen sinne angret på noe du har gjort? I så fall er du ikke alene. I går gjorde jeg noe som jeg virkelig angrer på. Jeg gikk for langt. Jeg var for fritt talende om noe jeg ikke har noen rett til å ytre.
Livet er kort
Det er ingen
tid til å forlate
viktige ord
usagt
Hvordan håndterer jeg et slikt overtramp? Er det noe jeg kan gjøre for å rette opp igjen tabben min?
Jeg har bedt om unnskyldning heldigvis, men retter det opp inntrykket av meg. Tviler på det. Det er noe jeg må leve med. Gjort er gjort. Dette mitt overtramp kan ikke sies å være ut over alle grenser. Både jeg og den jeg har gått for langt overfor, klarer helt sikkert å håndtere det. Likevel, det tynger meg … Tenk at jeg var så dum!
Det verste som kan skje er at vedkommende sier at nå er det nok, kutt ut og forsvinn … Det vil selvsagt gjøre vondt, men jeg vet at jeg vil håndtere det og at jeg vil klare å gå videre i livet mitt med en erfaring rikere. Selvsagt vil det være trist, for jeg vet at fortsatt kontakt vil gi så mye positivt til oss begge.
«Hvorfor skriver du om dette her da?» kan du gjerne spørre om. Fordi det handler om impulskontroll. Det handler om hvor viktig det er å tenke gjennom hva vi ofte så impulsivt gjør mot andre ved å handle uten å ha tenkt igjennom følgene av det vi gjør. Sårer vi den andre, eller gir vi den andre et bilde av oss som vi ikke kan leve med eller stå for?
Barbro Karlen har skrevet et fint lite dikt som heter «Bara en plåsterlapp». Det er lett å si unnskyld og det kan være lett å tilgi. Likevel ligger det vonde mellom oss som noe som kan tynge og til og med ødelegge et godt forhold. Under plasterlappen leges såret sakte, men i mange tilfeller forblir arret der for alltid. Det handler selvsagt om hvor alvorlig overtrampet er og hvor sårbar den andre er. Heldigvis, i de fleste tilfellene vil en unnskyldning være nok til å fjerne såret uten arr.
Bara en plåsterlapp
«Du säger förlåt när ont du gjort, skall det sedan vara bra och glömt det onda du gjort som sårat så djupt i ett annat människokött.
Du skär att sår på din kropp någonstans ett sår som är djupt och fult. Du sätter ett plåster utanpå men det djupa såret inunder finns ändå.
En plåsterlapp är ju bara ett förlåt som skall täcka blodet du ser
Inunder gör det lika ont Tänk på att såret du gjort med din elakhet gör ont under plåstret förlåt.Det är inte alltid det läker igen det kan värka i många år
var alltid försiktig så du ej gör några sår varken med kniv eller hårda ord.Det är allt bra att säga förlåt ibland för skador från mun och hand. Men du vet ju att det bara ytan når ty plåstret förlåt läker inga sår.
Försök i stället att leva så att du aldrig behöver sätta något plåster på. Men om du ändå lämnar sår på livets stig Glöm ej att viska kan du förlåta mig.»
Barbro Carlen, 12 år
Ofte vet vi ikke hvem som klarer å håndtere vårt overtramp på denne måten. Mange mennesker er langt mer sårbare enn vi vet om. De bærer på sår fra tidligere erfaringer som enda ikke er leget. De sliter med selvbildet og slikker sine sår godt skult bak en perfekt fasade. Treffer vi et slikt ømt punkt, kan vi ødelegge mye for et annet menneske.
Selvsagt er alle ansvarlige for seg selv. De må velge hva de vil akseptere eller ikke ut fra sine egne grenser. Det tar likevel ikke ansvaret bort fra alle andre. Å leve slik at vi ikke fornærmer eller sårer andre er vårt ansvar. Det krever innsikt og vilje til å styre våre impulser, inntil vi har vurdert følgene av det vi tenker å gjøre. Det er klart at livet vil bli ganske kjedelig om vi aldri gjør noe på impuls, men når det dreier seg om vesentlige områder mennesker imellom, lønner det seg å tenke seg om før vi går til handling.
I det siste har jeg møtt noen veldig sårbare mennesker. Noen av dem har kastet ut synspunkter og beskyldninger mot meg som jeg vet er et produkt av deres egne ubalanserte sinn. I slike tilfeller trenger jeg ingen plasterlapp. Da trenger jeg bare mye kjærlighet og nærhet for om mulig lege den andres vonde erfaringer. Jeg må være klar på at jeg ikke kan akseptere det som blir sagt, men at jeg forstår og er villig til å hjelpe med det jeg kan. Klarer jeg å møte andre på en slik åpen og kjærlig måte, tror jeg at jeg også kan forhindre at han/hun opplever sitt overtramp mot meg, som et traume å skamme seg over, når han/hun kommer mer i balanse.
Det handler om å være et varmt og nært medmenneske for og med hverandre.
Vi vet aldri når det kan være for sent og vi har mistet sjansen.
Besøksiden min på FB, Synnas verden
Synnas verden 