Å være god nok ….

I dag vil jeg dele en blogg på nytt. Skrev den for lenge siden. Temaet er like aktuelt i dag.

Selvfølelse handler om en opplevelse av å være verdt noe.  Det er gjennom andre barnet forstår seg selv. I forlengelse av dette vil jeg påstå at det er avgjørende å bli likt av viktige personer i oppveksten for å lære å like meg selv og derigjennom etablere en god selvfølelse. Dessverre opplever ikke alle den omsorgen og anerkjennelsen de fortjener, og så går det  utover selvfølelsen. Har jeg  skader på selvfølelsen, lider jeg  ofte under en opplevelse av å være  defekt eller ha skam.

God selvfølelse er fornemmelsen av å være verdt noe i mitt personlige, sosiale og profesjonelle liv. Det stammer fra en følelse av at jeg har blitt elsket og respektert som barn av familie, venner og på skolen. En oppvekst preget av respekt, aksept og suksess fostrer en god selvfølelse.

Motsatt vil en oppvekst preget av kritikk og avvisning fostre en følelse av at det jeg foretar meg ikke er akseptabelt og videre at det ikke går an å beundre, like og anerkjenne meg som person. Som voksen kan det hende jeg føler meg usikker på en eller flere av områdene; intime forhold, sosiale situasjoner eller arbeid som følge av negative og sviktende tilbakemeldinger i oppveksten.

Fritt etter Young og Klosko

I dag våknet jeg tidlig og bare visste at jeg skulle skrive om det å ikke oppleve seg som god nok. Det er et vanskelig tema fordi det tilkjennegir så tydelig hvor sårbare vi er som mennesker.

Følelsen er velkjent og har fulgt meg i perioder av livet.

Heldigvis er det ikke slik lenger. I dag har jeg en annen opplevelse av hvem jeg er, selv om jeg også i dag kan kjenne på den vonde følelsen av utilstrekkelighet. Særlig når jeg blir utfordret på hvem jeg er og mitt eget verd som menneske. Da er det lett å gå tilbake til de gamle tankemønstrene igjen og kjenne på at ingen liker meg, ingen bryr seg om meg – jeg er ikke god nok.

Her er noen slike tankemønstre. Jeg velger å uttrykke dem i jeg form. Synes de oppleves sterkere når de blir uttrykt med et jeg.

  • Følelsen av å bli lagt merke til og så bli avvist fordi jeg ikke er god nok er tung å bære. Da er det bedre å holde meg i bakgrunnen slik at ingen legger merke til meg.
  • Jeg  er ikke pen nok.
  • Jeg er ikke flink nok.
  • Jeg er ikke verd å elske
  • Jeg er ikke nok.
  • Skjellsord som er brent fast i hodet mitt, fordi jeg har fått de slengt etter meg, men mest fordi det er sånn jeg  har beskrevet meg selv.
  • Det å aldri føle at jeg strekker til, hverken for andre eller meg selv gjør at jeg har mange komplekser, både for kropp, personlighet og så klart alt jeg er og tenker.

Lav selvtillit er noe av det mest uattraktive ved en jente, or so i’ve heard. Selv de ganger jeg er styla og stæsja opp til det ugjenkjennelige ser jeg fortsatt den stygge andungen, og når jeg ikke klarer å føle meg som en nydelig svane er det meg som andungen alle andre vil se også. Jeg krymper sammen når venninene mine en etter en blir sjekka opp eller flørter med noen. Er dette alt jeg vil være, en grå mus som er der for at de jeg er glad i skal føle seg bedre? Jeg vil være modig.

Pia

Hva er det som gjør at mange opplever seg så utilstrekkelige som mennesker. Jeg tror at det har sin bakgrunn fra barndommen. Det vil også psykologene være enig med meg i. Jeg kan blant annet henvise til Young og Klosko.  Kanskje  noen gjorde noe vont mot oss. Vi  ble forlatt, overbeskyttet, mishandlet, ekskludert eller fratatt noe – vi fikk en skade.  Selv etter at vi ikke opplever det samme som da vi var små fortsetter vi å skape lignende situasjoner, hvor vi blir dårlig behandlet, ignorert, sett ned på eller overstyrt – situasjoner hvor vi ikke er i stand til å nå våre innerste mål. Negative grunnleggende opplevelser styrer måten vi tenker, føler, handler og relaterer oss til andre på. De setter i sving sterke følelser som sinne, sorg og angst.

For mitt vedkommen kan jeg ikke huske noen spesielle situasjoner som kan ha påført meg lav selvfølelse.  Jeg har grunnet på dette og kommet frem til at det ikke er så viktig. Mine foreldre var gode foreldre. Jeg var eldst og jeg tror at mine foreldre  som hadde helt forskjellig utgangspunkt da de møttes, trengte tid for å finne sin form sammen. For meg som var et sårbart og følsomt barn, ble antagelig denne prosessen dem imellom for tøff. I tillegg hadde nok min fars noe uforutsigbare sinne, de første leveårene mine, en betydning, før også han klarte å få styr på sinnet sitt.

Som voksene er det lett å gjenskape de mest skadelige forholdene fra barndommen  – uten å være det bevisst!  De blir til  negative og ureflekterte handlingsmønster.


Når selvfølelsen er skadet, kan vi lett føle oss mislykket. Å være mislykket involverer en følelse av utilstrekkelighet overfor relasjoner, resultater og arbeid. Det er en følelse av at vi er mindre suksessrike, begavede eller intelligente enn de vi omgås og måler oss opp mot.

For meg førte det til at jeg, i perioder, førte en kamp mot meg selv og hele verden for å motbevise denne følelsen. Jeg utrettet store ting for samfunnet og nådde mange mål til beste for andre. Jeg skulle bevise for alle at jeg var god nok, mens jeg innerst inne ikke følte meg god nok i det hele tatt. Det gjør ikke saken, eller mitt eget oppriktige og dypfølte engasjement mindre verdt for det.

Opplevelsen av å være ”defekt” eller skamme oss, handler dypest sett om en fornemmelse av noe grunnleggende galt. Ofte opplever vi at jo nærmere andre kommer innpå oss, desto større sjanse er det for at de ikke vil komme til å like oss. Innerst inne har vi hatt en stilltiende mening eller stemme som forteller at vi ikke er verdt å elske. Gjennom vår lave selvfølelse har vi levd et liv hvor vi har  skammet oss over hvem vi er.

Det handler om å etablere en indre monolog eller dialog med seg selv. En slik indre dialog er vi helt avhengige av for å regulere følelser og forstå hvem vi er. Mennesker rundt oss i barndommen kan ha vært en form  for forgiftning som vi har blitt utsatt for. Som voksne kan vi slite med denne giften i form av dårlig selvfølelse og følelse av å ikke strekke til. Heldigvis kan vi jobbe med disse følelsene.  Det er ikke så vanskelig når vi først oppdager og forstår dette. Da kan vi bevisst gå inn for å endre selvbildet vårt. Skammen over å kjenne oss utilstrekkelige  er en altoppslukende følelse som kan hemme livskraft og selvutvikling i mange år.

”Skam”  er en betegnelse fordi den refererer til våre egne private følelser av å bære på skam,  ha dårlig samvittighet og en invaderende følelse av å være utilstrekkelig. Skam er det vi har følt når våre følelse av mangler eller defekter kommer for en dag.  Som en konsekvens gjør vi mye  for å holde defektene skjult.

Ofte er det ikke noe som andre kan legge merke til umiddelbart fordi det ligger inne i oss, i vårt innerste selv. Vi har  rett og slett følt oss  uverdige for kjærlighet og bygget opp en fasade som ingen kan se gjennom. ..  Ofte kan vi føle at det er noe galt med oss – noe hemmelig – som, hvis det blir kjent, ville gjøre oss totalt uakseptable og føre til at andre mislikte oss. Til tross for denne følelsen, klarer vi ikke å definere eller sette fingeren på det ”hemmelige”. Det er som om det ikke finnes ord som passer. Det er bare en diffus følelse eller grunnstemning.

Det er lett å tro at det er bare slik vi er, og forsøke alt vi kan å skjule det. Vi forsøker så godt vi kan, å utsette det uunngåelige øyeblikket når noen kommer nært nok innpå oss til å oppdage hvor ”udugelige” vi egentlig er. Ofte føles det som «at ingen kan like meg dersom de så den stilltiende ”skammen”».

Vi godtar ikke  at andre faktisk setter pris på oss og ønsker å være sammen med oss. Isteden forsøker vi å forstørre, legge merke til, og samle beviser på at andre avviser og ikke liker oss. Slik våger vi ikke å hevde eller markere oss. Det å bli sett er skummelt, nettopp fordi vi er redde for at noen skal legge merke til manglene og hvor utilstrekkelige vi er.

Derfor, som en konsekvens er det lett å trekke oss bort fra andre. Det vi har opplevd gjennom livet har vært med på å forsterke denne følelsen av å ikke høre til. Vi er jo så annerledes.

Nå forstår jeg at jeg i jobbsammenheng har klart å kompensere denne følelsen, gjennom min kamp for andres verd. Jeg har ikke forstått at det samtidig var mitt eget verd jeg kjempet så sterkt for. Privatlivet mitt, derimot, har i perioder vært preget av denne min innerste opplevelse av at ingen liker meg fordi jeg ikke er verd å elske.

Hvordan oppstår slike negative følelser?  Jeg har gått til litteraturen for å finne mulige forklaringer og her er hva jeg fant.

Young og Klosko sier, også i jeg form:

  • Noen i familien min var ekstremt kritisk, nedsettende eller straffende overfor meg. Jeg ble ofte kritisert eller straffet for mitt utseende, oppførselen min eller uttalelsene mine.
  • Jeg ble ledet til å oppfatte meg selv som en skuffelse for en av foreldrene.
  • Jeg ble avvist eller ikke vist kjærlighet av en eller begge av foreldrene.
  • Jeg ble fysisk eller emosjonelt mishandlet av et familiemedlem eller en annen sentral person i livet ditt.
  • Jeg fikk ofte skylden for det som gikk galt i. Med andre ord fikk jeg ofte rollen som syndebukk.
  • Jeg fikk ofte høre fra omsorgspersoner at jeg var slem, verdiløs eller udugelig.
  • En av foreldrene mine forlot hjemmet, og jeg gav meg selv skylden.

Når vår egenart blir undertrykt, kan vi reagere med å gjøre det som blir forventet av oss. Her overtar vi andres impulser og drifter, men får etter hvert en følelse av fremmedhet fordi det ikke er hvem vi er. Vi har blitt”overkjørt” og falt inn i andres roller.

Det er viktig å være bevisst på at slike negative handlingsmønstre kan sitte dypt i personligheten, men at det er fullt mulig å endre dem.

Det er hardt arbeid og tar tid  å arbeide med slike følelser, fordi grunnleggende tankemønstre gjennom et helt liv er så rotfestet og har preget det vi er og står for i veldig lang tid.

Hvordan endrer vi slike negative tanker om oss selv. Igjen har jeg hentet råd og veiledning gjennom Young og Klosko, også her i jeg form.

  • Jeg har  forståelse for barndommens opplevelser av feil og skam. Jeg føler det sårede barnet inni meg.
  • Jeg undersøker om jeg takler følelsen av skam gjennom unnvikelse eller ved å stenger andre mennesker ute, altså holder de på avstand.
  • Jeg forsøker å stoppe atferden som får meg til å vike unna eller trekke meg tilbake for å skjule den iboende følelsen jeg har.
  • Jeg overvåker mine følelser av feil og skam og prøver å finne ut hva de inneholder.
  • Jeg vurderer hvor reelle og alvorlige mine opplevde feil  egentlig er. Hva er det jeg skammer meg for?
  • Jeg starter med å endre på de feilene  som det går an å gjøre noe med.
  • Jeg prøver å være mer oppriktig i nære forhold og våger å si litt mer om mine følelser og opplevelser.
  • Jeg aksepterer kjærlighet og omsorg fra folk som står meg nær.
  • Jeg tillater ikke at andre behandler meg dårlig eller ”skalter og valter” på mine vegne.

Når vi innser at våre tolkninger av andre menneskers følelser, tanker og hensikter ofte er farget av våre egne erfaringer, eller negative opplevelser, kan det etter hvert bli tydelig at vi reagerer med for eksempel uhensiktsmessig mye skam og tilbaketrekning, noe som kan avstedkommet både angst og depresjon.

Opplevelsene ligger dypt i oss som en negativ stemme i dypet av vårt mentale lager. Det er sjelden vi hører hva denne stemmen sier helt eksakt, men når vi sliter med negative opplevelser, er det sannsynlig at disse ”stille stemmene” fører oss inn i stadig nye situasjoner som bekrefter, og forsterker følelsen av skam og utilstrekkelighet.

Kjenn din fiende er en viktig strategi i krigføring, og det er samtidig en viktig strategi når vi ønsker å leve et rikere liv, og bli kvitt negative mønstre og lav selvfølelse. Hvem var med på å installere eller underbygge den lave selvfølelsen vi sliter med? Dersom vi klarer å sette noen ord på dette, gjerne skrive dem ned, blir vi ofte mer oppmerksomme på oss selv, og allerede da har vi gjort en god jobb. Gjennom en slik prosess oppdager vi gjerne at den dårlige selvfølelsen ikke nødvendigvis er en egenskap ved oss, men noe vi har blitt fortalt.  Motgiften er ofte  en dypere forståelse, og innsikt i oss selv og hvordan psyken fungerer.

I dag vet jeg med sikkerhet at jeg er godt i gang med prosessen. Å sette ord på følelser har vært en viktig del av jobben for meg.  Gjennom bevissgjøring av hvem jeg egentlig er, har jeg klart å riste av meg noen av handlingsmønstrene fra barndommen. Jeg er fortsatt sårbar for hva andre tenker og mener om meg, men jeg lar meg ikke lenger styre av denne følelsen. Jeg vet at jeg er god nok, og at jeg bare gjennom å vise meg frem som den jeg er kan motvirke alt det som har tynget meg ned, og forhindret livsutfoldelse og glede i nære relasjoner.

Jeg har hatt en inspirasjonskilde som har dyttet meg fremover, og vært der for meg når jeg har trengt et oppmuntrende ord eller et råd. Uten denne støtten, ville jeg kanskje fortsatt ha sittet fast i klisteret og opplevd meg selv som en som ikke hører til, men en som kan bli brukt som dørmatte for andre. For det vil jeg alltid være takknemlig for. Alle skulle hatt en slik inspirasjonskilde. Jeg er så glad for at jeg har min.

Jeg har satt ord på det jeg føler og tenker. Det har vært både befriende og utviklende, men selvsagt ganske skremmende til tider. Jeg har brukt tid på å sette meg inn i ulike måter å tenke på, og ulike måter jeg kan hjelpe meg selv til å bli den jeg innerst inne vet at jeg er. Det har ført meg frem til uante muligheter både som menneske og i møte med andre. Jeg har opplevd at jeg med min åpenhet har kunnet gi andre håp om at også de kan komme seg ut av det som tynger dem.

Mange av oss bærer på ulik bagasje som vi helst skulle ha satt fra oss, og gått videre lett og ledig klar for å oppleve livets gleder. Er vi ærlige både mot oss selv og de vi møter om våre «skavanker» vil vi oppdage at det ikke er farlig, men heller en berikelse som vil styrker samhørighet og dialogen med andre.

Jeg er overbevist om at åpenhet vil gjøre livet lettere, og at vi da kan strekke ut en hånd til de som kommer vår vei, og gi hverandre styrke og oppmuntring til å fortsette vår ferd mot våre livsmål og drømmer. Det er kanskje ikke det samme vi sliter med, men uansett er nøkkelen for fremskritt og glede, at vi lytter til hverandre med forståelse og kjærlighet i våre hjerter.

For vi er alle mennesker som er vel verd å elske og dele våre tanker og drømmer med. Jeg vil veldig gjerne høre hva du tenker og drømmer om? Hva du bærer på av negativ bagasje? Sammen kan vi klare å kvitte oss med det som tynger oss ned. Det er i alle fall slik jeg har klart å sette fra meg mine tunge kofferter. Det kjennes så godt å reise uten all bagasjen jeg alltid har drasset på.

PS.

Det hender selvsagt fortsatt at jeg glemmer meg og plukker opp koffertene igjen. De er altfor tunge og jeg forsøker å kvitte meg med dem så raskt jeg kan. Noen ganger er jeg faktisk ikke klar over at jeg fortsatt sleper på dem. De har vært en del av meg i så lang tid.

Sammen kan vi helt sikkert klare å legge bagasjen fra oss. Det beste hadde vært å brenne den, mens vi sammen rastet rundt leirbålet. Herlig følelse, at det som tynget oss ned,  faktisk kan gi oss både lys, varme og fellesskap. Og vi vil aldri kunne slepe på den tunge bagasjen mer fordi den er borte for alltid. I stedet er den som et varmt og godt minne, om byrder som førte oss sammen rundt leirbålet i kjærlighet og glede for en strålende fremtid, uten noen form for bånd til det som har vært. Nået og fremtiden er det eneste som teller fra nå av, fri fra alt som var.

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..