Uten begrensninger

«Situasjoner kan føre til avbrytelser og forsinkelser, men aldri mist synet av målet ditt. Forbered deg på alle måtene du kan, ved å øke din kunnskap og øke din erfaring, slik at du kan få flest muligheter når det skjer.»

Mario Andretti

I dag trenger jeg å bli minnet på at jeg ikke skal fokuserer på begrensningene mine. Så mange ganger har jeg plassert meg selv i et fengsel, godt innestengt i gamle mønste og vaner. Jeg forventer ikke noe annet fra meg selv, enn det jeg alltid har levert.

Til og med andre forventer ikke noe nytt fra meg. De kjenner meg, og ut fra det de har erfart, vet hva de kan forvente. På samme måten setter jeg andre i samme situasjon. Jeg vet hva jeg kan forvente av dem, tror jeg.

Disse begrensningene er begynt å kjennes som tunge åk. Noen ganger kjennes det ut som jeg er lenket fast. Jeg er lenket fast til alt jeg tror at jeg er, symbolisert ved en liten mørk celle.

Ønsket om å bryte ut og kaste alt som hindrer meg presser på, men lenkene holder meg tilbake. Det er trangt og jeg får ikke puste. Handlingsrommet er lite.

Så oppdager jeg hva lenkene er laget av. De er laget av frykt. Frykten jeg har for det som utfordrer meg:

  • Hva om jeg ikke passer inn? Jeg må gjøre det alle andre gjør.
  • Hva om de ikke liker meg? Jeg får tilpasse meg.
  • Hva om ingen kommer?
  • Hva om de tror jeg er gal?
  • Hva om det ikke fungerer?
  • Hva om jeg ikke får til det jeg ønsker?
  • Hva om jeg skuffer andre?
  • Hva om  andre tenker om meg;, «Hvem tror hun at hun er? «
  • Hva om i det uendelige ….

«Elsker du sannheten mer enn du trenger å bli elsket, eller trenger du å bli elsket mer enn du elsker sannheten?»

Gary Zukav

Jeg forstår at jeg må elske sannheten mer enn noe annet. Jeg må være sann mot den jeg er uansett. Jeg må være sann mot henne jeg er i dag, ikke mot henne jeg var i går eller for år tilbake.

Sannheten forandrer seg. Den forandrer seg alt etter hvor jeg befinner meg og hvor jeg er i min egen personlige utvikling. Fordi livet beveger seg, vil også omgivelsene forandre seg. Sitter jeg lenket til cella mi, vil jeg gå glipp av livets bevelgelser og stagnere som menneske. Jeg blir holdt i fangenskap. Ikke av ytre krefter, men av min egen indre frykt.

Slik forblir jeg i cella og går glipp av det som skjer utenfor. Jeg ser det ikke en gang, fordi cella med sine tette lys- og støysikre vegger ikke gir meg mulighet til å oppdage og se alt jeg går glipp av. Slik blir jeg blind og mangler gehør for livet slik det utspiller seg utenfor min lille celle.

Jeg kan nok skape meg et liv innenfor cellas små rammer. Det gir liten mulighet for endring og vekst. Jeg perfeksjonerer det jeg kan, og blir dyktig på det. Det som finnes utenfor, vet jeg ingenting om. Faren er at jeg slår meg til ro med dette, og er tilfreds med det jeg tross alt har.

Det er faktisk tryggt og godt å være fengslet.

Jeg kan perfeksjonere livet mitt og etter hvert vet jeg nøyaktig hvilket handlingsrom cella tillater. Jeg vet hvor langt det er til neste stengsel, celleveggen.  Jeg vet når fangevokterne kommer med det jeg trenger for å holde meg i live.

Er jeg heldig får jeg meg en liten tur til luftegården der jeg kan, noen ganger få et lite glimt av litt av det som befinner seg utenfor min rekkevidde. Jeg kan se lys og skygge, sol og måne. Sågar stjernenes mønster på himmelen. Jeg kan kjenne temperaturskiftningene og regnets mild dråper mot ansiktet. Men jeg kan ikke delta.

Jeg er dømt til å være tilskuer til alt som finnes bortenfor stengslene mine. Jeg er stengt inne i mitt eget fengsel som er frykten for alt som befinner seg rett der, utenfor min selvpåførte begrensede rekkevidde.

Så blir jeg ledet tilbake til min trygge, men du så kjedelige celle. Jeg sovner av ren kjedsomhet og våkner opp til den samme triste, men trygge morgendagen.

Jeg vet ikke bedre.

Jo det gjør jeg!

Jeg har lurt meg selv til å begrense livsutfoldelsen min. Egoet sitter i førersetet og har jernkontroll over meg.

Jeg har glemt at livet er en prosess. At jeg er på vei. At det å gjøre feil, reise meg opp igjen, og med famlende skritt bevege meg fremover mot et mål jeg innerst inne ser for meg, er meningen med livet. Om jeg bare våger å se …

Jeg har så lett for å søke det trygge. Det jeg kjenner. Hvorfor egentlig? Er det for å skape en beskyttelse som gjør det mulig å opprettholde kontrollen over meg selv? Er det min frykt for ikke å være god nok, som gjør meg så tvunget til å skape stengsler rundt meg.

Jeg trenger å være levende. Jeg trenger å kaste meg ut i livet, å være en prøve og feile dame.

«En dag, på en eller annen måte, et sted, når du minst venter det, vil universet orkestrere noe vesentlig som forandrer livet ditt for alltid. Så gå gjennom døråpningen til inspirasjon og muligheten til en ny begynnelse i din personlige virkelighet hver dag.»

Dr. Jeff Mullan

Det  gir rom for bevegelse og ny skapelse. I de fysiske lovene er det sant at alt går mot oppløsning, at ingenting går mot fast form. Som en bølge som skyller over stranden og utsletter alt den skapte ved forrige bølge.

Jeg tror på livet, reisen og meg selv.  Jeg gleder meg over at jeg våger å uttrykke meg uten lenkene som bant meg fast så lenge. Jeg er ikke så redd mer. Jeg tror ikke jeg kan mislykkes. Jeg tror at alle opplevelser er brikker i puslespillet, som til slutt skal utgjøre bildet av mitt liv.

Jeg vil våge å sette spor. Jeg vil tro på min egen verdi. Jeg vil le av mine feil og jeg vil rope ut i glede over livet. Jeg vil være utenfor komfortsonen minst en gang hver eneste dag.

Det er  ingen som går foran med kart og kompass for å lede meg tryggt frem. Jeg må selv finne veien.  Det eneste redskapet jeg har med meg, er mitt eget hjerte.

 For når hjertet er kompasset, stemmer kartet med terrenget!

Jeg følger hjertet. Jeg våger å leve fra kjærlighet. Jeg takker for alt som er rundt meg og anerkjenner det. Jeg gir slipp på frykten som har lenket meg fast så lenge, og en ny verden åpner seg for meg.

Det er nok å være meg selv. Uten unnskyldninger.

Jeg trenger ikke lenger å bo i cellen min. Jeg er ute i den store vidunderlige verden for å leve mitt liv, uten tillatelse fra andre enn mitt eget bankende hjerte.

Jeg trenger ikke å merkes eller bli satt i fengsel, men kan være meg selv, mitt ufullkomne selv. Nettopp i denne ufullkomenheten ligger magien. Gjennom å være på vei, vil det ufullkomne bli fullkomment og vise vei for andre reisende som har brutt seg ut fra sine celler, sin frykt.

Jeg skaper min egen nisje i verden.  Og du skaper din.

Jeg lar meg ikke stoppe av frykten lenger. Derfor er jeg fri. Jeg har brutt meg ut til det virkelige uperfekte, perfekte livet.

Kom og bli med meg. Det er nok magi for oss alle.

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..