«Det gjør ikke alltid vondt når knopper brister.
I blant bringer det bare glede over det nye som blir til.
Følg med i det som skjer uten motstand.
La deg fylle av forventning til det som kommer.»
Geir Ålien
Har du tenkt over hvor ofte du vurderer og dømmer deg selv og andre? Jeg ble forskrekket da jeg ble oppmerksom på hvor ofte jeg hadde en negativ holdning til omgivelsene mine og ikke minst meg selv. Det er så lett å se feil, det ufullkomne. Det som er godt og positivt er vanskeliger å akseptere. Kanskje fordi vi ikke tror at vi kan få det til, men altfor ofte fordi vi helst ikke vil at andre skal lykkes på områder vi ikke mestrer eller mener vi har et eierskap til.
Etter at jeg ble bevisst slike negative holdninger har jeg fokusert på å endre meg. Ikke være så kritisk verken til meg selv eller andre. Men se mulighetene og alt som er positivt, tross alt.
Når jeg tar meg i å kritisere meg selv, spør jeg heller om hva jeg kan lære av det som ikke var godt nok, det jeg ikke mestret, det jeg trakk meg bort fra, det jeg unnlot å gjøre eller det jeg gjorde galt. Utrolig hvor annerledes og spennende livet blir da. Jeg merker at jeg slapper mer av og møter livets utfordringer lettere uten så stor redsel for å gjøre noe galt som før. Pusten går lettere og alt kjennes mye bedre.
Det samme skjer når jeg møter andre. Jeg aksepterer dem som de er, verken mer eller mindre. Når de gjør noe som jeg kan beundre, beundrer jeg dem uten misunnelse eller en følelse av at jeg er mindreverdig fordi jeg ikke får det til like godt som dem. I stedet ansporer de meg til å lære og gjøre mitt beste. Eller de vekker stum beundring i meg og en anerkjennelse helt uten negative følelser.
«Endringen vil ikke komme hvis vi venter på en annen person, eller hvis vi venter på en annen gang. Vi er de vi har ventet på. Vi er den endringen som vi søker.»
Barack Obama
Denne holdningsendringen skjedde spontant etter at jeg aksepterte meg selv som jeg er, og at jeg er god nok, uansett hva andre klarer å gjøre mer og bedre enn meg. Jeg gjør det beste jeg kan og det er absolutt godt nok. Da blir det heller ikke viktig å kritisere andres måter å leve og møte livets utfordringer på. Jeg kan se dem i kjærlighetens lys, og om de tillater det, støtte dem videre på veien mot endring og et bedre liv.
Det har gått opp for meg at det er viktig å ha tålmodighet med meg selv og selvsagt også andre. Før tok jeg ikke tid til å kjenne etter, til å finne ut hvordan jeg hadde det, til å …. i det uendelige. Om ikke fysisk, så mentalt, var jeg på vei til noe jeg trodde var bedre, til et annet øyeblikk … . Slik glemte jeg å være tilstede der jeg var, fordi tankene mine allerede var et helt annet sted. Hva det førte til? Stress i bøtter og spann. Jeg hadde liten aksept for meg selv og min egen utilstrekkelighet. Helst ville jeg ha fått til alt med første forsøk, eller vært et helt annet sted enn jeg var. Når noe ikke gikk slik jeg ønsket, ble jeg ganske irritert, og utålmodig med meg selv og det som eventuelt hindret meg.
«Verden slik vi har skapt den er en prosess av vår tenkning. Den kan ikke endres uten å endre vår tenkning. »
Albert Einstein
Jeg måtte innse at jeg ikke hadde kontroll over alt. Derfor måtte jeg trene på tålmodighet. Jeg trente på å nyte reisen mens jeg var undeveis. For meg var det ganske vanskelig. Ja, er vanskelig også i dag når jeg møter følelser som er tunge og avdekker sårbarheten min
Hvorfor er det så vanskelig å bli i øyeblikket. Jeg har reflektert mye over det i det siste. Jeg merker at jeg ofte oppholder meg i fremtiden, en fremtid jeg drømmer om. Det fører til at jeg blir misfornøyd meg livet slik det er akkurat nå. Det er så vanskelig å utsette behov. Det er så altfor lett å finne måter å tilfredstille lengslene gjennom noe som der, og da synes å lette trykket og lengselen mot en ønsket fremtid. Hva det er. Det kan være alt mulig, forskjellig for hver og en av oss. Tenk etter hva det er du griper til når du er utilfreds med hverdagen. Jeg vet at for meg er det å spise litt mer enn jeg har godt av. For andre kan det være røyking, shopping, alkohol, sex, filmer osv. Mulighetene for virkelighetsflukt er uendelige.
«Hvis folk nekter å se på deg i et nytt lys, og de kan bare se deg for hva du var, bare se deg for de feilene du har gjort, hvis de ikke skjønner at du ikke er dine feil, da må de gå.»
Steve Maraboli
Det er så mye vakkert og magisk som skjer rundt meg hver eneste dag, om jeg bare er villig til å legge merke til det. Det handler rett og slett om øyet som ser og hvor mottakelig jeg er. Med andre ord, rette blikket et annet sted enn min egen utålmodighet. Jeg kobler meg til med kropp og pust og utforsker hva som skjer inne i meg. Det er er en vidunderlig kur for tristhet og følelsen av å være lei.
Det er som vann når jeg rører i det. Det blir grumsete fordi all grumsen som ligger på bunnen virvles opp og gjør vannet uklart. Tar jeg meg tid til å vente til grumsen har sunket til bunns, vil jeg igjen kunne se det klare vannet. Etter at jeg våget å lytte til mitt eget indre, kjenne på både de gode og de vonde følelsene, merker jeg at jeg faller til ro og opplever livet på en helt annen og mer positiv måte. Det er en magisk følelse.
Det handler om å ta meg tid til å utforske situasjonen med nysgjerrighet, åpenhet og medfølelse. Jeg trenger ikke å endre noe, annet enn min egen bevissthet. Endringen kommer fra bevisstheten når jeg oppdager hva utålmodighet og kjedsomhet gjør med meg mens jeg opplever situasjoner som er utfordrende. Det hjelper ikke å tvinge meg selv å ta det med ro. Det vil bare gi meg en opplevelse av at det er noe galt med meg. Jeg lytter i stedet til kroppen og finner svaret når jeg har roet meg ned. Alt handler om bevissthet. Magisk!
«Hvor lenge et minutt er, avhenger av hvilken side av baderomsdøren du er.»
Zalls andre lov
Tålmodighet hjelper meg med å se mer tydelig hva som skjer i hvert øyeblikk. Når jeg hele tiden er et annet sted, vil jeg gå glipp av disse øyeblikkene. Det handler ikke om at jeg skal finne meg tilrette i situasjoner som jeg kan endre. Når noe går meg imot, må jeg ha mot til å sette sunne grenser, til å holde ut, men også til å si nei og uttrykke det jeg trenger i øyeblikket. Jeg kan ikke helt ut si ja til noe dersom jeg ikke fullt ut kan si nei til noe annet.
Alt som skjer akkurat nå er nytt. Selv om jeg har gjort noe hundre ganger, er det ikke det samme noen gang. Utfordringen er å se hver situasjon og hendelse med nye øyne … å oppdage nye sider og muligheter. Det er viktig å bruke alle sansene mine. Sier jeg, «Hvis jeg har sett en, har jeg sett dem alle» vil jeg fort bli lei.
«Livet er en serie med naturlige og spontane forandringer. Ikke motstå dem; det skaper bare sorg. La virkeligheten være virkelighet. La ting flyte naturlig fremover på den måten de vil.»
Lao Tzu
Husker en vakker solnedgang. Jeg var helt fortryllet av synet. En mann sto ved siden av meg og så en annen vei. Da jeg gjorde han oppmerksom på hvor vakker himmelen var, kommenterte han tørt. «Jeg er her ofte og har sett den før.» Så tragisk. Tenk, hva han gikk glipp av med en slik holdning.
Når jeg våger å utforske årsakene til det som er vanskelig med nysgjerrighet og ikke rømme unna får jeg en mulighet til å lære noe nytt om meg selv. Ofte fører det til at jeg ser meg selv med nye øyne. Jeg finne sider ved meg som jeg ikke hadde lagt så mye merke til før, som lekenhet, sårbarhet eller kanskje et sint aspekt.
En zen-mester har sagt:
«I hodet på nybegynnere er det endeløse muligheter, i sinnet til eksperten er det få.»
Det er det som skjer når jeg mediterer. Hvert øyeblikk er nytt og jeg har ikke sett det før. Ideer, synspunkter, meninger og kompetanse er ofte i veien fordi jeg vet hvordan det er, og glemmer å møte livet med et åpent sinn. Bare med et nybegynnersinn kan jeg se at hvert øyeblikk er nytt, friskt og ikke det samme som gårsdagens opplevelse.
«Det første problemet for oss alle, er ikke å lære, men å avlære. »
Gloria Steinen
Det er spennende å prøve å se menneskene jeg kjenner på en ny måte. Ha et nyskjerrig sinn på det jeg tror at jeg vet alt om. Ikke minst på meg selv.
Hvor mye tillit har jeg til meg selv? Hva er det jeg kan stole på? Kan jeg stole på tankene mine? Følelsene? Kroppen min? Skader fra barndommen kan henge lenge igjen fordi det som barn var nødvendig å utvikle forsvar for å overleve. Forsvar som ikke slipper andre mennesker inn i livet og fører til lite kontakt med kroppen og følelsene. Det kan være ubevisste programmer som sier: Jeg er ikke verdig kjærlighet, jeg kan være bare litt av den jeg er, jeg vet at jeg ikke hører hjemme i denne verden, jeg vil aldri vise meg svak.
«Veggene vi bygger rundt oss for å holde tristhet ute, holder også ute gleden.»
Jim Rohn
Jeg trenger ikke ha en fullstendig tro, men en viss tillit mens jeg trener på å få bedre kontakt med meg selv. Jeg trenger å trene på å lytte til det som er hinsides intellektet. Mange ganger trodde jeg det jeg tenkte meg frem til, mer enn det kroppen fortalte meg. Jeg måtte øve på å tillate meg å være i «ikke å vite» modus. Intellekt har mange ideer som ikke alltid er enig med det kroppen kommuniserer. Å lytte til kroppen og sette lit til den, er nødvendig for å komme videre. Det forstår jeg mer og mer. Kroppen er min viktigste kilde til informasjon om hvordan det står til med hjertet mitt
Hvor mye tillit har jeg til kroppen min? Hvor mye tillit har jeg til meg selv? Hvor mye stoler jeg på meg selv og andre? Hvor mye stoler jeg på livet? Hvor mye stoler jeg på hva kroppen min kommuniserer? Kanskje sinnet har en ide om hva som er sant, og kroppen noe annet? Må jeg prestere for å være ok? Hva skjer om jeg gjør noe galt, hvor ok er jeg i slike situasjoner? Hvor kritisk er jeg med meg selv?
Det handler om å lytte til kroppen min. Den vet bedre enn intellektet. Den kommuniserer fra hjertet.
Er det ikke spennende å leve å være bevisst det som påvirker og former oss? Og samtidig forstå at alt er mulig om vi tar oss tid til å lytte innover mer enn utover.
«Når vi minst venter det, gir livet oss en utfordring for å teste vårt mot og vilje til å endre oss; i et slikt øyeblikk, det er ingen vits i å late som om ingenting har skjedd, eller i å si at vi ennå ikke er klar. Utfordringen vil ikke vente. Livet ser seg ikke tilbake. En uke er mer enn nok tid for oss til å avgjøre om vi aksepterer vår skjebne eller ikke. »
Paulo Coelho
Mange av tankene i denne bloggen er hentet fra Mikael Lundahl. Hans kloke betraktninger om livet har fått meg til å reflektere rundt ulike sider av tilstedeværelse i eget liv. Han holder kurs i mindfulness.
Synnas verden 
