«Midt i det skoddeland som heter jeg
står det et gammelt veiskilt uten vei.

Det står og peker med sin morkne pil
mot skoddemyrer og mot skoddemil.

Jeg leter fåfengt etter navn og tegn.
Alt alt er visket ut av sludd og regn.

Det stod en gang det sted jeg skulle til.
Når ble det borte og når fòr jeg vill?

Jeg famler som en blind mot dette ord
som skulle vist meg veien dit jeg bor.

Midt i det skoddeland som heter jeg
Står det et veiløst skilt og skremmer meg.»

Inger Hagerup.
Fra Hjertets krater

Tilsynelatende har det ikke skjedd noe spesielt i livet mitt. Sannheten er at det har skjedd en revolusjon.

Det handler om erkjennelse og etterfølgende handlinger.

Jeg lever mitt liv. Jeg trenger ikke streve etter å bli noe jeg ikke er.  Jeg er meg og god nok akkurat slik jeg er her jeg er.  Det magiske er at da kan jeg leve oppriktig og ærlig som den jeg er. Og hva skjer …. Jeg oppdager at jeg eier en rikdom, en skatt i meg som er vakrere enn vakrest. Når jeg slipper solen frem med sine varme gylne stråler, skinner den på skattene mine og gjør dem om mulig enda vakrere. Jeg blir transparent, gjennomskinnelig uten de mørke flekkene som hindret lyset i å trenge inn, og opplyse og synliggjøre skattene mine. Tåken som lå som en tung eim rundt meg er ved å lette. Jeg trenger ingen veiviser for hvor jeg skal gå. Jeg er hjemme der jeg hører til.

Det handler om å akseptere meg selv slik jeg er. Gi slipp på skyldfølelen av å ikke strekke til. Gi slipp på skyldfølelsen av alle feilgrepene og feilvurderingene jeg har gjort i løpet av et langt og brokete liv. Gi slipp på uærligheten min. Jeg tenker med gru på konsekvensene av feilene … jeg har gjort. De er fortid og ingen ting jeg kan gjøre noe med nå.

Kun  dagen i dag kan jeg påvirke ved å leve ekte fra hjertet, akkurat nå, her jeg er. Fortiden har gitt meg erfaringer og et grunnlag for å ta bedre valg. Gjennom det jeg har tilegnet med av erfaringer og innsikt skaper jeg her og nå. Fremtiden utgår fra det jeg velger å gjøre i dag. Magisk, ikke sant. Jeg vil ikke skylde på andre, som et offer eller trekke meg tilbake for å overlate roret til andre.  Mitt liv er mitt ansvar og jeg står selv ved roret. Dermed basta!!!

Det vanskeligste av det vanskelige er å gi slipp på behovet for å vite. Med dette mener jeg å vite om drømmene mine vil gå i oppfyllelse, om helsa holder, om bekymringene mine om ditt og datt slår til, om jeg  …..  om du ….. i det uendelige. For meg er faktisk det vanskeligste å gi slipp på tanken om å vite.

«Det er den draumen me ber på
at noko vidunderlig skal skje,
at det må skje –
at tidi skal opna seg,
at hjarta skal opna seg,
at dører skal opna seg,
at kjeldor skal springa –
at draumen skal opna seg,
at me ei morgonstund skal glida inn
på ein våg me ikkje har visst um.»

Olav H. Hauge

Jeg har kavet rundt i denne skoddeheimen lenge. Diktet som jeg kom over rent tilfeldig av Inger Hagerup vekket noe i meg. Jeg kjente at jeg ikke lenger ville stå rådvill på stedet hvil. Livet går meg ikke hus forbi. Jeg er midt i livet, det magiske, forunderlige og overraskende livet. Hvor skulle jeg ellers være enn her jeg er?

Det er så lett å tenke at det hadde vært bedre om … dersom, hvis, så fremt, i fall osv.

Men det er ingen ord for det som er dypest i meg. Ord blir små og utilstrekkelige når jeg åpner hjertet mitt i stillhet i undring over alt som er i meg og rundt meg. Stillhet er en fasinerende tilstedeværelse. Den er sky, den er tålmodig og drar aldri oppmerksomheten mot seg selv, men viser meg en vei innover som ikke trenger anvisning eller veiskilt. Den bare er ….

For å finne stillheten trenger jeg alenehet.

«Alenehet er noe av det mest verdifulle i menneskets ånd. Det er forskjellig fra ensomhet. Når du er ensom, blir du akutt bevisst din egen separasjon. Alenehet kan være å komme hjem til din eget dypeste tilhørighet. Noe av det herligste om oss som mennesker er at vi ikke kan sammenlignes med andre. I hvert menneske er det et sted av absolutt ikke forbindelse med alt annet og samtidig er forbindelsen der med alle. Dette er fasinerende og skremmende. Det betyr at vi ikke kan fortsette å søke utenfor oss selv for noe vi trenger fra innsiden. Velsignelsene som vi lengter etter, er ikke å finne på andre steder eller hos andre mennesker. Disse gavene kan bare gis til deg av deg. De er hjemme i hjertet av din sjel.»

John O’Donohue
Utdrag fra Anam Cara

Det er denne vissheten som har skjedd meg. Det er dette som er revolusjonen, som en sunami eller et jordsjelv. Den renser meg og åpner opp for forståelsen av hvem jeg er dypest sett.

Alt jeg trenge har jeg. Det finnes i meg, det omgir meg og ber meg gi slipp på alle spørsmålene som har preget meg så lenge. Det er jo dette som er livet, å ikke vite men likevel leve i pakt med det mitt indre kompass forteller meg er rett. Det vil lede meg gjennom skoddeheimen og ut i lyset. Jeg ser lyset allerede som et vakkert skinn gjennom tåka som er ved å lette. Det gir rom for et større vidsyn, et mer sant og virkelig liv.

Det handler om tillit og tro på at jeg er ivaretatt og at livet er på min side. Jeg må gi slipp på kontrollen og kaste meg ut i livet, i forvisning om at jeg har vinger som vil holde meg oppe. Jeg trenger ikke lytte til andres spådommer, bedrevitende eller velmenende råd. Heller ikke til andres fordømming og nedvurdering. I meg finnes alt jeg trenger å vite og er.

Det betyr ikke at jeg ikke trenger andres støtte og råd, andres tilstedeværelse og omsorg. Selvsagt trenger jeg det. Jeg er ikke en øy eller en drivende båt uten forankring. Jeg trenger andre mennesker for inspirasjon, for ….. i det uendelige, men det er jeg som styrer båten. Selv om jeg noen ganger gjør klokt i å tilkalle los når farvannet er farlig, betyr ikke det ta jeg er hjelpeløs i meg selv.  Jeg har fått fornuft og forstand for å bruke den, søke hjelp i rettt tid og på rett sted. Slik er det bare. Det gjør ikke meg mindre av den grunn. Heller tvert om.

Det magiske er at når jeg velger å rette oppmerksomheten innover, trenger jeg ikke lete lenger. Alle svarene finnes der. De viser seg for meg når tiden er inne, ikke før, ikke senere. For meg gir det mening og trygghet. Dagen i dag er slik den er. Den er fylt med undring, glede og håp. Den er også fylt med sorg og mismot. Den er fylt med refleksjon, erfaring og visdom. Slik er livet.  Jeg lever i det og med det. Slik skaper jeg min hverdag. Jeg skaper den dagen som er rett for meg når jeg velger å leve livet åpent og ærlig som meg.

Du lever i ditt liv og skaper ditt liv. Du skaper det som er rett for deg når du er åpen og ærlig mot deg selv.

Selvsagt handler det også om mot til å våge å følge hjertets stemme. Stemmen som noen ganger er klar og tydelig. Andre ganger er den som en svak, men inderlig hvisking som krever oppmerksomhet og nærvær. Uansett trenger jeg ikke noe veiskilt. Jeg er allerede der jeg skal være. Midt i sentrum av mitt eget liv.

Kanskje møtes våre veier et sted på veien. Vi møtes og  går hver vår vei, eller vi  fortsette sammen. Det er opp til oss og våre hjerters stemmer når det skjer. Magi, spør du meg.

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden