Den siste tiden har jeg fått flere oppdagelser om sider ved meg selv som jeg ikke har vært nok klar over. Noe er å vite, noe helt annet er å gjøre det til min sannhet, og enten akseptere disse sidene eller aktivt gå inn for å ende dem.
«Opplevelsene i livet mitt er i hovedsak et resultat av de dominerende tankene mine, og kjernen av tankene jeg gir oppmerksomhet lenge nok til at de gir seg til kjenne i min virkelighet. Med andre ord, Det jeg fryktet har hendt meg. Det jeg tror, skjer meg.»
Det var en gang noe som var godt for meg, men nå … sannheten er at jeg ikke trenger det lenger, eller det er ikke lenger nyttig eller relevant for det livet jeg ønsker å leve. Likevel har jeg klamret meg til det.
Å holde på det forgangne kan gi mening, men det stenger ofte for nye opplevelser og nye muligheter. Tross alt, hvordan kan noe nytt komme nå, eller i fremtiden om jeg er fylt til randen med fortiden, eller tanker og drømmer om fremtiden og glemmer å leve akkurat nå.
Jeg kan ikke endre det som har skjedd, men jeg kan endre hvordan jeg håndterer det. Det er absolutt ingen grunn til å holde på det gamle som mangler nye muligheter.
Livet er fylt med mye som jeg ikke trenger lenger. Det begrenser personlig vekst og evnen min til å leve det livet jeg ønsker. Det skremmer meg. Livet vil bare forbedre seg når jeg tar valget med å gi slipp på hvem jeg var, akseptere hvem jeg er og starte jobben med å bli slik jeg ønsker å være.
«Ikke ønsk at det var lettere, ønsk at du var bedre. Ønsk deg ikke mindre problemer, ønsk deg mer kompetanse. Ønsk deg ikke mindre utfordringer, ønsk deg mer visdom.»
Jim Rohn
Jeg trenger ikke å vite alle svarene. Når jeg ikke vet hva jeg skal gjøre, er det smart å stoppe opp, puste med magen og reflekter før jeg tar en beslutning. Å gi det litt tid kan gi meg et annet perspektiv på situasjonen, slik at jeg handler ut fra hjertets stemme og ikke ut fra press fra fortidens stemmer, eller andre menneskers velmente synsinger… Dessverre er de ikke alltid så velmente heller, når jeg tenker etter. De kan være fulle av moralsk fordømming, akkurat slik fortidens påvirkninger kan være.
«Lev autentisk.
Livet er virkelig når du er ekte.
Vær den du ble skapt til å være,
den du kjenner i ditt hjerte ..
Vær deg.»Ukjent
Hva betyr det å være den jeg kjenner i hjertet. For meg har det ikke vært lett å finne frem til. Langt mindre forstå hva hjertet vil si meg. Jeg har vært så redd for å gå utenfor komfortsonen min. En indre pekefinger og fordømming viser seg så lett for mitt indre øye. Jeg er ikke god nok, jeg passer ikke til det, jeg får det ikke til, eller jeg våger ikke ….. i det uendelige, og klumpen i magen vokser og vokser. Tenk hva andre vil si om meg.
For noen dager siden opplevde jeg noe av det som rørte ved sårbarheten min igjen. Interesssant og lærerikt. Jeg fikk tilbakemelding fra en jeg setter stor pris på om at noe ved meg burde endres. Og jeg reagerte med å gå i forsvar. Etterpå forsto jeg at det hadde vært langt bedre å reagert med følelser og fortelle hva dette utsagnet gjorde med meg.
«Det er bedre å vite og bli skuffet, enn å aldri vite, og alltid lure.»
Det er ikke farlig å uttrykke følelser. Når de er uttrykt, blir de mer håndterlige, får meg til å reflektere, om nødvendig endre meg. I tillegg slipper det andre inn i min verden.
Verden er full av mennesker som vil meg vel og er villige til å gi sin support, selv om det noen ganger bare er et lite oppmuntrende ord eller en klapp på skulderen. Men først må jeg selv ta initiativet og fortelle hvordan jeg har det.
«Du fortjener ærlighet. Du fortjener åpenhet. Du fortjener noen som respekterer deg nok til aldri å lyve til hjertet ditt. Du fortjener anerkjennelse. Du fortjener lojalitet. Du fortjener noen som aldri vil misbruke din tillit. Du fortjener kjærlighet. Du fortjener noen som fortsatt vil være der for deg selv når alle andre har gått bort. Du fortjener noen som er ekte. Ikke nøy deg med mindre.»
Trent Shelton
Besøk siden min på FB, Synnas verden
Synnas verden 