«Ethvert menneske har myndighet til å gjøre andre glade.

Noen gjør det bare ved å komme inn i et rom;
andre ved å forlate rommet.
Noen etterlater seg spor av mørke;
andre spor av glede.
Noen etterlater seg spor av hat og bitterhet,
andre spor av kjærlighet og harmoni.
Noen etterlater seg spor av kynisme og pessimisme;
andre spor av tro og optimisme.
Noen etterlater seg spor av kritikk og resignasjon;
andre spor av takknemlighet og håp.
Hva slags spor etterlater du.»

Willian Arthur Ward

Hvilke spor etterlater vi oss på vår vei gjennom livet? Skal jeg være ærlig, må jeg innrømme at det både er gode og mindre gode spor. Jeg har ikke alltid klart å leve opp til mine intensjoner om å gjøre og være god.

Som leder i ulike lederroller over mange år har jeg hatt fokus på verdier og menneskene rundt meg. Jeg kan se at de gangene jeg har lyktes som leder og klart å spre optimisme og begeistring rundt meg, er når jeg selv har hatt overskudd og et positivt syn på livet.

Derfor er det så viktig å ta vare på seg selv. Skal vi kunne gi noe til andre må vi selv ha overskudd. Vi må kjenne hvor grensene våre går. Vi må ta ansvar for vårt eget velbefinnende, vår egen livskvalitet og helse.

På det området har jeg ofte feilet stort. Ønsket og viljen har vært større en evnen. I min streben etter å være noe for alle har jeg til tider ikke vært noe for noen. For meg har det vært vanskelig å se signalene kroppen og omgivelsene har gitt meg om at nå, nå er det nok. Nå bør du ta det litt med ro, sier de. Jeg har bare avfeid det og stått på videre. Jeg har lurt meg selv med å si at jeg ikke har hatt noe valg. Jeg må jo bare gjøre det og det, før jeg kan ta det med ro. Og dessuten klarer jeg alt jeg har satt meg fore, så kom ikke her og sett grenser for min livsutfoldelse.

Dessverre kan ingen leve og utrette store ting bare på viljestyrke. Det hjelper, men bare dersom overskudd og livsgleden er med. Skulle jeg ha levd livet mitt om igjen, er det nettopp her jeg ville ha gjort den største forandringen. Har en overskudd blir handlings alternativene tydeligere, og feil kan dermed unngås.

Nå er det slik at ingen kan leve livet på nytt. Men fra nå av kan jeg endre kurs og vurdere også overskudd og motivasjon når jeg tar beslutninger. Det er uvant, og jeg vil helt sikkert feile. Likevel, har jeg fokus på nettopp slike forhold i meg selv, vil jeg kunne stoppe før noe dumt skjer.

Det har gått opp for meg at tomme krukker ikke kan gi noe til andre. De må fylles opp før de kan gi av seg selv. Måten vi fyller våre krukker på er svært forskjellig fra person til person. For meg har det vært avgjørende å ha en visjon, noe å strekke meg etter. Noe jeg kan gjøre ikke bare for meg selv men for og med andre. Jeg har som oftest opplevd at krukka mi har vært halvfullt og ikke halvtom. Energien er der og krukka fyller seg selv og jeg går raskt videre.

Det er først når det bare er noen få dråper igjen i krukka at det begynner å røyne på. Bunnfallet i krukka er ikke alltid like klart, fullt av skitt og stress blir det fort grumsete og jeg mister fokus og evne til å komme meg videre. Det er da det er nødvendig å ta en pause, finne ut hva som gir overskudd og påfyll i krukka slik at jeg kommer meg dit jeg vil.

Med alt det som har hendt meg, kan jeg enten synes synd på meg selv eller behandle hva som har skjedd med meg som en gave. Alt er enten en mulighet til å vokse eller en hindring som holder meg fra å vokse. Bare jeg kan gjøre valg og endre valgene fra øyeblikk til øyeblikk, følelse til følelse, tanke til tanke. Valget er alltid mitt. Å ikke ta et slikt valg er også et valg. Det er da jeg har endt opp som den tomme krukka.

Ofte har jeg måttet gå gjennom stormer, for å nå frem til den andre siden der solen skinner og himmelen er klar. Men altfor ofte har jeg valgt å gå rundt regn, vind og snø, og endt opp i enda verre vær, utslitt av den lange omveien. Først i ettertid innser jeg at jeg ved å ikke gripe fatt i kjernen i problemet, bare har forlenget pinen. Jeg har måttet erkjenne at problemet ofte har vokst seg større og mer gjenstridig fordi det har fått næring fra alt rundt seg. Jeg sammenligner det med ugresset som sprer seg under jorden med sine lange og gjenstridige rot forgreininger. Uten å fjerne roten og dens forgreninger, vil jeg aldri bli kvitt det. Bruker jeg ugressmiddel kan jeg stå i fare for å drepe alt liv rund meg. Det beste er å ta meg tid til å spa opp jorda rund ugresset og fjerne røttene og dens forgreninger med egen kraft. Da er jeg sikker på at det er borte.

Det har vært vanskelig å innse at det regner, fordi jeg trenger vann for å vokse, at vinden blåser fortiden langt bort og snøen bevarer frøet i jorda slik at jeg kan høste av dets grøde. Nå ser jeg at jeg bør takke og omfavne regnet, vinden og snøen som har gitt meg nye muligheter i livet.

Gå ut av historien din et lite øyeblikk,
Hva ser du,
Hva mener du?
Må sidene endres,
slutten skrives om?
Du er den forandringen som sjelen din søker,
du holder pennen.

Det er du som kan sette nye spor.

«Når en baby tar sine første skritt
er det et forsøk.
Han må tenke på hvert trinn
Han faller og prøver igjen
og igjen
og igjen
Inntil det blir lett …
Inntil det blir en vane ….
Til det blir automatisk ..
Inntil det blir bevisstløst …

Alt nytt er det samme
I begynnelsen må du
tenke på hvert trinn
og
øve, øve, øve

Inntil det blir en del av naturen din …

Ta det første skrittet og fortsett,
jeg vet nok det kommer til å bli veldig enkelt
snaaart.»

Ukjent

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/