Magi igjen

«Det er to måter å nå meg: i form av kyss eller ved hjelp av magi, men det er et hierarki:.. Kyssene alene virker ikke.»
Anais Nin


Jeg vil la «fantasien» min lede meg og hvem vet hvor den kan føre meg?

 Magi  er ikke en tro, og det er heller ikke et prinsipp eller et dogme. Det er å ha et visst perspektiv på livet. 

Det handler om å se at alle impulser har en magisk betydning. I hver impuls ser jeg en magisk retning. Jeg ser en plan, og jeg arbeider og går mot det jeg ser for mitt indre øye. Alle jeg møter, enten villige eller uvillige, bidrar de til denne planen. Når jeg føler: «Dette er min impuls, dette er min ide, dette må jeg ta i bruk,» kjenner jeg kun ideen fra det øyeblikket den kom inn i min bevissthet. Hvorfra kom ideen til meg? Hvor kommer impulser fra? De  kommer, direkte eller indirekte, fra inne i meg. Noen ganger kan de synes å komme fra noe utenfor meg, men de starter alltid fra innsiden, og dermed er enhver impuls en magisk impuls.

Du kan spørre, hvorfor er ikke hver impuls magisk for alle, siden hver impuls har sin opprinnelse innenfra? Det er fordi ikke alle vet at det er slik. Den magiske delen av impulsen er i å innse at den er magisk. I det øyeblikket du er bevisst på impulsens magiske opprinnelse, fra det øyeblikket er den magisk. Selv om den gjennom hele livet er kommet fra innsiden, er det å vite dette som gjør den magisk.

«Og fremfor alt, se med glitrende øyne på verden rundt deg, fordi de største hemmelighetene alltid er skjult på de mest usannsynlige stedene. De som ikke tror på magi, vil aldri finne den.»
Roald Dahl

Jeg fjerner barrierene som står mellom meg  og en annen ved å prøve å se på livet hans, ikke bare fra mitt synspunkt, men også fra hans synspunkt. Alle tvister og uenigheter stammer fra misforståelser oss i mellom, og for det meste misforstår vi hverandre fordi vi har våre egne bestemte oppfatninger og synspunker som vi ikke er villige til å bevege oss bort fra. 

Ved å se det fra et annet synspunkt, tror mange at de mister sitt eget synspunkt. Jeg vil heller miste mitt synspunkt om det er feil. Hvorfor må jeg holde meg til et synspunkt bare fordi det er mitt? Og hvorfor skulle det være et eget synspunkt og ikke mange synspunkter på en og samme sak? To øyne er nødvendig for å gjøre synet fullstendig og to ører er nødvendige for å gjøre høringen fullstendig. Derfor vil to synspunkter, de motsatte synspunktene,  gi et mer vidsynt innblikk i livet.

Det er avlæring. Læring, er å feste ideer til  sinnet. Det  kan lett begrense meg. Dette betyr ikke at læringen ikke har en viktig plass, men den er ikke alt som trengs. Det er noe i tillegg, det er noe utover læring, og dette kan jeg bare oppnå ved avlæring. Læring er som å lage knuter av ideer, og tauet er ikke glatt så lenge knutene er der. De må knyttes opp og når tauet er glatt kan jeg igjen behandle det på en måte  jeg liker. Et sinn med knuter kan ikke ha en jevn sirkulasjon av sannhet. Ideene som er festet til sinnet blokkerer den. Jeg  prøver derfor å være villig til å se fra alle synspunkter for å klargjøre situasjonen. Det er den viljen som for meg er avlæring.

Forståelsen er den samme i  alle, og  når jeg er villig til å forstå, er forståelse innenfor rekkevidde. Svært ofte er jeg ikke villig til å forstå, og det er derfor jeg ikke forstår. Kan gjerne si at jeg lider av en slags stahet. Jeg kan gå for det jeg mener kommer fra en annen. Og alt jeg har lært, er kommet fra andre. Jeg har ikke lært ett ord fra meg selv. Allikevel kaller jeg det mitt argument, min ide og mitt syn, selv om det ikke er tilfelle. Jeg har alltid tatt det fra et sted. Det er ved å akseptere dette faktum at jeg kan forstå alt og det er dette som gjør meg til en venn av alle.

Årsaken til det jeg ser kommer fra sinnet og den er bare et deksel over en annen årsak som er skjult bak den. Jeg trenger derfor tålmodighet til å vente til jeg har løftet sløret fra den første årsaken, slk at jeg kan se årsaken bak den. Da ser jeg igjen at det som var skjult bak den første årsaken, er sterkere, men at det er en enda større årsak bak den igjen. Og så går jeg fra en årsak til en annen, og ser i grunnen ingenting annet enn et slør som dekker virkeligheten. Og når jeg går videre, gjennomborer jeg slørene av årsaker og når til slutt essensen av årsakene. Ved å berøre essensen ser jeg hensikten i alt, entet den er god eller dårlig.

«Verden er full av magiske ting, som tålmodig vente på at våre sanser skal bli skarpere.»
W.B. Yeats

Det er så altfor lett å argumenterer og skape splid og kjempe over den første årsaken, noe som bare er et deksel.  Jeg er klar til å danne meg  en mening, å rose eller fordømme, mens jeg heller burde vente tålmodig til virkeligheten gradvis utfolder seg selv. Det handler om å tro på det ukjente og usynlige, ikke bare i form av en Gud, men det ukjente som kommer, det usynlige som ikke er sett ennå. Det hjelper ikke å miste tålmodigheten med å vente til jeg kjenner det ukjente, til jeg  ser det usynlige. For eksempel, når jeg får en impuls om å gå ut og gå mot vest, er det for meg et formål i det. Jeg tror ikke at det  bare var et innfall, en tåpelig fantasi, selv om jeg ikke vet årsaken til det. Men jeg vil gå mot vest, og jeg vil prøve å finne formålet med å gå der. Jeg finner det i resultatet som kommer fra at jeg gikk i denne retningen.

Mens andre er forberedt på å forklare hvorfor de gjør noe eller går et eller annet sted, kan jeg ikke forklare det, fordi jeg ikke selv vet. Likevel vet jeg mer enn de som er klar til å svare på hvorfor de går og hva de skal gjøre, for hva vet de om hva som vil skje med dem? De lager sitt program og planer, men de vet ikke.

Mennesket foreslår og Gud rår. Mange sier dette hver dag, men samtidig gjør de  de de har satt seg fore og legger ut om planene sine.  Jeg jobber med planen som allerede er lagt ut og jeg vet at det er en plan. Jeg kjenner ikke planen i detalj. Det er i denne vissheten magien finnes. Dette forteller meg noe viktig, at den som vet lite, vet mest, og de som synes å vite mer, vet minst.

Det er som om jeg står på fjellet og ser på verden fra høyt oppe. Alle ser omtrent like ut.  Sannheten er enorm og favner det meste fra toppen av fjellet.

 Sannheten er skremmende, men sannheten er virkelighet.  Når noen vekker meg midt i en interessant drøm, vil jeg si: «La meg sove!» Jeg liker å være i drømmen, jeg ønsker ikke å våkne opp til virkeligheten fordi virkeligheten ikke er like interessant som drømmen.

Blant de som leter etter sannhet finnes det få som er modige nok til å se på sannhetens uendelighet. Men det er mange som er interessert i illusjoner, og de er tilbøyelige, ut av nysgjerrighet, til å se på mentale illusjoner, fordi disse er forskjellige fra illusjoner i det fysiske livet. De  kaller det magi, men det er ikke magi.

Magi er noe som sletter fra sinnet hele ideen om separasjon.

En som tror på magi er en som drømmer og som lever i skyene, sier mange. Mitt svar på dette er at den som tror på magi står på jorden, men hodet er i himmelen. 

«Det er tingen om magi; du må vite at den fortsatt er her, rundt oss, ellers forblir den bare usynlig for deg. «
Charles de Lint

Mange tror at det å se farger, eller kjenne nærvær eller visjoner er magi. Det er det, men magien blir borte om jeg blir selvgod. Det handler om ydmykhet.

En annens ansikt forteler hvordan han har det. Jeg vil vite mest mulig, men ikke bruke det jeg vet. Det er de som vet lite som gjør oppstyr om det de kan. Jo mer jeg  vet, desto mindre viser jeg det til andre. Det er ikke mitt ansvar å dømme andre for deres feil, eller å anklage dem for dumhet. Det er jo bare livet i sine forskjellige aspekter, og slik forstår jeg prosessen som den det gjelder går gjennom i livet.

Det er ved feil og atter feil vi lærer til slutt. Så hvordan kan jeg fordømme andre for deres feil. Noen beveger seg raskt, andre går sakte. Dårskap er akkurat som lys og mørke. Det er gjennom mørket at solen stiger, og med uvitenhet vil visdom stige en dag. Jeg lærer tålmodighet av livet fra begynnelsen til slutten. Jeg lære toleranse av det jeg ser. Jeg trenger ikke å lære tilgivelse fordi jeg  ikke kan gjøre noe annet enn å tilgi.

Det er lett å elske kompleksitet og mystikk. De kaller det kunnskap mens de dekker over sannheten for å gjøre den mer interessant. Det er akkurat som skikkene som ble fulgt for mange år siden, da folk kom for å tilbe og spurte presten hvordan de skulle gjøre det, og han sa: «Hvor langt bor du fra helligdommen?» Og da de sa: «To mil», svarte han, «du må komme til fots til helligdommen og gå rundt den hundre ganger før du kan komme inn i den.» Han ga dem en  øvelse før de fikk lov til å komme inn. I dag gjøres det samme, men kanskje litt annerledes.. Når jeg sier «Jeg vil se sannheten», men velger å se etter sannhet i kompleksitet og mystikk, dekkes sannheten under tusen dekker, og jeg får problemer å løse.  Hva handler det om? Det er en illusorisk kjærlighet til kompleksitet, mystikk, rare forestillinger og merkelige ideer som ikke fører noen steder hen.

“Jeg er sikker på at det er magi i alt, bare at vi ikke har forstand nok til å få tak i den og få den til å gjøre ting for oss”
Frances Hodgson Burnett

Jeg vil uttrykke sannheten i et enkelt språk og i enkle ideer. Men fordi mange verdsetter kompleksitet og mystikk, tror de at det jeg sier er for enkelt og at det er noe de alltid har kjent, at det ikke er noe nytt. Men som Salomo sa: «Det er ikke noe nytt under solen.»

Sannheten tilhører hjertet, og hjertet kjenner den, og så snart sannheten er snakket, kjenner hjertet den. Det er ikke noe nytt, ikke noe fremmed for det. Når jeg sier, «Dette er noe jeg allerede vet», selv om hjerte mitt har kjent det, kan det aldri gjentas for ofte for meg. Årsaken er at det aldri er nok.

Vi lever midt i illusjoner fra morgen til kveld fordi vi går i dvale. Vi kjenner ikke illusjonen der vi er, fordi vi tror vi kjenner sannheten

Magi, derimot, i stedet for å lære om sannhet, søker den sannhet og opprettholder sannhet. Den holder fast ved ideen om sannhet, for å beholde visjonen om virkeligheten i meg, for at den ikke skal bli dekket av tusen slør av illusjoner.

 Dyrene og fuglene trenger ikke magi. De er glade, de er fredelige, de er uskyldige, de er åndelige, virkelig åndelige. De lever i naturen, deres liv er naturlig. Vi lever langt borte fra naturen, vi har skapt en kunstig verden å leve i. Det er derfor vi krever magi for å frigjøre oss fra den. Jeg mener ikke å si at vi må forlate livet, eller at vi ikke må ha noe å gjøre med livet for å oppleve magi, men vi må øve på kunsten  som gjør at vi kan komme i kontakt med virkeligheten.

Den kunsten er i utgangspunktet konsentrasjon. Konsentrasjon betyr ikke at jeg lukker øynene og sitter i kirken på søndag. Det er enkelt å lukke øynene og sitte der, men sinnet vandrer omkring, spesielt når øynene er lukket. Konsentrasjon betyr at hvert atom av kropp og sinn er sentrert på ett sted.

Det neste trinnet er fordypning. Det er å kunne beholde en ide som fjerner bevissthet bort fra det som skjer rundt meg. Den tredje fasen er meditasjon, og det er å rense meg, frigjøre meg og åpne meg for sannhetslyset, for at det kan fylle hjertet. Og det fjerde trinnet er realisering. Da er jeg ikke lenger sannhetens kjenner, men sannheten selv.

«Noen mennesker er magiske, og andre er bare en illusjon av det.»
Beau Taplin

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.