«Tro på deg selv! Ha tro på dine evner! Uten en ydmyk, men rimelig tillit til dine egne krefter, kan du ikke være vellykket eller lykkelig.»
Norman Vincent Peale

Noen ganger kjennes det som om alt  er i mot meg. Ingenting lykkes og jeg kjenner meg som en levende fiasko. Feilene fra i går plager meg og oppsøker meg når jeg minst trenger det.

Det kjennes som jeg har bitt over mer enn jeg kan tygge. Et hav av overveldende vonde føleser skyller inn over meg som en monsterbølge i orkan styrke. Jeg kjenner meg så mislykket. Selv om jeg vet at det ikke er helt sant, kjennes det som om hele livet mitt rakner og jeg står igjen ribbet til skinnet. Alt forsvinner, venner, tryggheten i meg selv, muligheter, livsgrunnlag og mest av alt håpet og troen på at jeg noensinne vil oppnå, selv bare litt av det jeg drømmer om. Med andre ord er jeg nede for telling.

«Ikke klamre deg til ditt selvbilde, bare fordi din vilje krever det. Krev at miljøet rundt deg tilpasser seg så mye som mulig og endre det du må om deg selv når den ytre verden ikke kan endres. Psykisk helse handler om mental flyt, mental sykdom stammer fra rigiditet.»
Oli Anderson

Hvorfor i all verden har jeg det slik nå? Jeg som trodde at slike følelser forlengst tilhørte fortiden. Og så kommer de tilbake, til og med enda sterkere enn før. Jeg som trodde at jeg hadde jobbet meg gjennom dem og lagt dem bak meg for alltid. Det kjennes urettferdig og totalt demotiverende.

Har det vært forgjeves all sjelegranskingen og timene med refleksjon og stillhet? Hvor er den blitt av gleden og kjærligheten til  livet. I dag synes alt både håpløst og tomt. Alt jeg har satt min lit til, synes så langt borte. Tankene mine er kaotiske og jeg kjenner meg lurt og bedratt av alt det jeg har trodd på, kjærlighetskraften og et liv som vil meg vel.

«Jo mer du går med strømmen av livet og overgir resultatet til Gud, og jo mindre du søker konstant klarhet, jo mer vil du finne at fabelaktige ting begynner å dukke opp i livet ditt.»
Mandy Hale

Jeg kjenner at jeg har stagnert og ikke kommer videre med livet mitt. Det er som en propp  har satt seg, som stenger for all fremdrift, og hindrer bevegelse og ekspansjon. Her jeg er, er alt stillestående og jeg kjenner hvordan kulden brer seg og legger seg som et voksende lag av is rundt hjertet mitt. Uten bevelge vil  alt, lik vann når temperaturen synker under null, fryse til is rundt meg. Det gjør så vondt, men jeg kommer  meg ikke løs. Til det er alt for stille og livløst her bak proppen. Jeg har bare meg selv å takke for at det er slik akkurat nå. Det er min egen frykt som stenger, min egen frykt for å ikke være god nok, enten det gjelder å være et medmennekse, venn, mor, intellektuelt eller utseendemessig. Alt mulig annet for den sakens skyld.

«Fri deg fra byrden av å føle behovet for å holde på noe. Gi slipp … du er en del av alt. »
Steve Maraboli

Om jeg synes synd på meg selv? Nei, men jeg er sinna på meg selv fordi jeg forstår at det er kun meg selv jeg har å takke for at jeg har det slik jeg har det akkurat nå. Jeg vet at det haster. Snast vil hele hjertet mitt være omgitt av et lag med ugjennomtrengelig is. Og det er lenge, lenge til våren, til varmen kommer og kan smelte isen. Redningen er å  få tatt bort proppen slik at det igjen blir bevelgelse rundt hjertet mitt. Da vil ikke isen kunne legge seg og knuse meg med sin tyngende kalde glatthet. I alle fall vil det kreve en langvarig kuldeperiode for å holde meg fanget slik jeg kjenner meg i dag.

Men hvordan skal jeg klare å fjerne proppen. Den sitter fast og jeg klarer ikke å rikke den.  Tror den har kilt seg ordentlig fast. Skulle ønske jeg hadde hatt noen som deg til å hjelpe meg å dra den opp. Det eneste som trolig hjelper for å løsne den, er å bore  med et redskap med mothaker for så å trekke proppen ut. Jeg vet at det vil gjøre vondt. Men vondt skal vondt fordrives, heter det. Jeg må bare manne meg opp til å tåle smerten.

Eller kanskje det kan hjelpe å smøre den med olje slik at den kan gli lettere når jeg prøver å løsne den. Da trenger jeg å bruke en olje sammensatt av mot, tillit og  vilje til å gi slipp. Jeg må gi slipp på frykten som har demmet opp for all bevelge og livsutfoldelse. Jeg må våge å tro på at livet er på min side, uansett hvordan det kan synes akkurat nå.

Hvor hadde vi det fra?

Men hvem sa at dagene våre
skulle være gratis?
At de skulle snurre rundt
på lykkehjulet i hjertet vårt
og hver kveld
stoppe på gevinst?
Hvem sa det?
Hvor hadde vi dét fra?

Hvem sa at livet vårt
skulle være lett å bygge ferdig?
At mursteinene var firkantede ballonger
som føk på plass av seg selv?
Hvem sa det?
Hvor hadde vi dét fra?

Der var piller for alt: nerver,
vedvarende hoste og anemi.
Men hvem sa at snarveiene
støtt var kjørbare? At fjellovergangene
aldri snødde til? Og at nettopp vi
skulle slippe å stå fast i tunnelen?
Ja, hvem sa det?
Hvor i all verden hadde vi dét fra?

Kolbein Falkeid

Hva betyr det å gi slipp?

Det er et ganske vanlig råd jeg ofte hører fra andre, eller forteller meg selv: «Gi slipp på det.» Enten det er bitterhet, anger, et menneske, eiendeler, eller erfaringer, holder jeg altfor ofte fast på noe jeg ikke lenger trenger, eller noe som vil ødelegge livet mitt. Jeg vet ofte at å gi slipp  kan være det beste jeg kan gjøre, men jeg vet ikke nøyaktig hvordan jeg skal gjøre det. Jeg skyver det unna eller  går rundt det, i stedet for virkelig å gi slipp.

Noen ganger kjennes det som et nederlag å skulle gi slipp, så jeg klamrer meg til det jeg har i frykt for å miste også det. Det er dette som i stor grad fører til proppdannelser og et stillestående liv uten bevelgelse og utvikling.

«Å gi slipp er aldri et tegn på feil, gi slipp er å vite hvilke kamper å kjempe, og hvilke kamper  å» gi slipp» på. Å gi slipp betyr ikke at du ikke bryr deg lenger, det handler bare om å styre dine falske håp til noe mer verdig dine følelser, energi og tid .. Å gi slipp er rett og slett å ta ansvar og kontroll over deg selv i stedet for å kjempe mot vindmøller som en moderne Don Quixote … »
Zena Abou Alnaser

Ofte hender det at når jeg prøver å gi slipp, ender jeg opp med å skyve det bort eller lar det være, samtidig som jeg viser motvilje mot det Det er litt motstridende, men å gi slipp betyr ikke å skyve noe unna, ignorere, eller ha et ønske om at noe skal være borte. Når jeg gjør det, ender jeg opp i en aversjon mot det jeg trenger å slippe taket i. Det er en av de viktigste årsakene til at jeg ikke har det godt akkurat nå og fylles med frykt for fremtiden. Aversjon er en mental tilstand der jeg ønsker å kvitte meg med en ubehagelig opplevelse og  dermed forsøker å  skyve den bort. Dessverre manifesterer den seg ofte i form av fornektelse, hat, sinne, eller noe  jeg ikke liker å føle.

Når jeg arbeider med å gi slipp på noe, kan det være nyttig å legge merke til når motviljen mot det oppstår. Når en ubehagelig tanke oppstår, prøver sinnet mitt å skyve den unna, og jeg dømmer, prøve å fokusere oppmerksomheten min andre steder, eller jeg fyller tankene mine med hvor gjerne jeg ønsker å gi slipp på det. Når sinnet faller inn i denne tilstanden full av motvilje, har jeg ikke sluppet taket. Jeg går da ofte inn i en runddans av tanker.  Paradoksalt nok, motstanden jeg skaper rundt noe holder meg knyttet til det.

Jeg kan bruke bevisstheten min til å legge merke til når jeg fylles med aversjon. Når tanker eller følelser oppstår som jeg ønsker å gi slipp på, hva er da reaksjonen min? Legger jeg forsiktig merke til dem, eller har jeg en tendensen til å stramme til rundt dem? Jeg kjenner på responsen min. Legger merke til hvordan det føles i kroppen, hvordan tankemønstrene mine ser ut, og hvordan det føles.

Når jeg gjør meg kjent med aversjonen, vil jeg være i stand til å legge merke til den enklere når den oppstår i fremtiden. Det jeg gjør i denne situasjonen vil diktere det som skjer neste gang. Ved å legge merke til aversjonen og la opplevelsen være der, kan jeg la ubehaget være uten å skyve det bort. Så rart som det kan virke, presser jeg noe bort, blir det vanskelig å gi slipp I stedet kan jeg tillate det å bevege seg gjennom meg.

«Les det med sorg og du vil føle hat og savn.
Les det med sinne og du vil føle hevngjerrighet.
Les det med paranoia og du vil føle forvirring.
Les det med empati og du vil føle medfølelse.
Les det med kjærlighet, og du vil føle beundring.
Les det med håp, og du vil føle deg positiv.
Les det med humor og du vil føle glede.
Les det med Gud, og du vil føle sannheten.
Les det uten fordommer og du vil føle fred.
Ikke les det i hele tatt, og du vil ikke føle noen ting.»
Shannon L. Alder

I tillegg til å legge merke til tankene som er fylt av aversjon, kan jeg legge merke  endringene av erfaringen jeg prøver å gi slipp på. Selv om det kan føles som noe ikke er i endring, er alt i endring. En tanke eller følelse kommer og går. Den forandres i kvalitet. Selv når den føles konstant, kan jeg se at den forandrer seg når jeg ser nøye etter.

Jeg forsøker å gjøre det til en vane å fokusere på endring. Når det jeg jobber med å gi slipp på oppstår, tar jeg hensyn til det. Kjenner jeg aversjon, kan jeg rette oppmerksomheten mot den også. Jeg kan bruke pusten min for å få det til. Å puste, leder oppmerksomhet til kroppen.  Når jeg puster ut, legger jeg merke til hva som er til stede i forhold til det jeg ønsker å gi slipp på. Det kan være en tanke, et fysisk trykk, eller en følelse og jeg  gir det et navn. Navnet kan være noe sånt som: anger, angst, planlegging, spenning, osv.

«Ikke tving det, hvis det ikke er i flyt, la det gå.»
Nikki Rowe

Jeg trenger å være ærlig mot meg selv. Legge merke til hvordan det faktisk føles, ikke å dømme. Mens jeg puster inn og ut igjen, legger jeg merke til det som er til stede nå. Fra øyeblikk til øyeblikk, finner jeg ofte at erfaringen min er i endring.

Denne praksisen med å legge merke til endringer kan hjelpe meg med å analysere erfaringene mine og se dem mer tydelig. Når jeg ta hensyn til endringens natur i erfaring, er jeg lettere i stand til å gi slipp, og ikke identifisere meg med den. Å gi slipp betyr ikke skyve bort i avsky.

For å gi slipp på noe, må jeg gjøre det forsiktig. Jeg dømmer ikke erfaringene mine, men ser dem som de faktisk er. Når aversjon oppstår, legger jeg bare merke til den. Når jeg mister av syne endringene i opplevelser, kan jeg gå tilbake til denne øvelsen og legge merke til hvordan den er i endring.

Å gi slipp er ikke et umiddelbart fenomen. Det er en prosess. Å kreve at jeg skal slippe taket og tro at jeg vil være fornøyd når jeg gir slipp er ikke slik det fungerer. I alle fall ikke for meg. Jeg må la det skje. Ta med bevisstheten min til opplevelsen av aversjon og endring. Ta med bevisstheten min til trangen for å bli kvitt den. Å gi slipp er en praksis som  krever øvelse og erfaring.

«Det er ikke noe åndelig liv uten denne prosessen med å slippe taket. Nøyaktig på det punktet hvor vi nekter, stopper veksten. Hvis vi holder fast i noe gitt til oss, uvillig etil å gi slipp på det når det er tid til å slippe det eller vi er uvillige til å la det bli brukt som giveren mente at det skulle brukes, stopper vi veksten til sjelen. Det er lett å gjøre en feil her: «Hvis Gud ga det til meg,» sier vi, «er det mitt. Jeg kan gjøre hva jeg vil med det» Nei. Sannheten er at vi skal takke, og tilby noe tilbake, gi avkall på noe, miste noe, gi slipp på noe. – Det er om vi ønsker å finne vårt sanne selv, om vi ønsker det virkelige livet, om våre hjerter er rettet mot glede og magi .»
Elisabeth Elliot

Selvfølgelig vet jeg at jeg som alle andre får min andel av gleder og  sorger. Hjernen har lett for å feste seg ved frykt og sorger mer enn gleder. Slik får jeg en opplevelse av at det negative dominerer livet mitt. Klarer jeg å snu denne innstillingen mot det som er godt og glederikt, vil det bli mye lettere å gi slipp på det som ikke tjener meg også.

Hun ga slipp

Hun ga slipp. Uten en tanke eller et ord, hun ga slipp.
Hun gi slipp på frykten.
Hun ga slitt på å dømme.
Hun ga slipp på alle meningene som svermende rundt hodet hennes.
Hun ga slipp på komiteen av ubesluttsomhet i henne.
Hun ga slipp på av alle de «riktige» grunnene.
Helt og fullt, uten å nøle eller bekymring,
ga hun bare slipp.
Hun ba ingen om råd.
Hun har ikke lest en bok om hvordan å slippe taket.
Hun gransket ikke skriftene.
Hun bare ga slipp.
Hun ga slipp på alle minnene som holdt henne tilbake.
Hun ga slipp på all angst som holdt henne fra å bevege seg fremover.
Hun ga slipp på planlegging og alle beregningene
om hvordan noe skal gjøres.
Hun ville ikke love å slippe taket.
Hun førte ikke notater om det.
Hun skrev ikke den projiserte datoen i almanakken.
Hun foretok ingen offentlig kunngjøring og satte ingen annonse i avisen.
Hun ville ikke sjekke værmeldingen eller lese sitt daglige horoskop.
Hun bare ga slipp.
Hun foretok ingen analysere av om hun burde gi slipp.
Hun ville ikke ringe vennene sine for å diskutere saken.
Hun foretok ikke en fem-trinns sjele behandling.
Hun ville ikke ringe bønnetelefonen.
Hun sa ikke ett ord.
Hun bare ga slipp.
Ingen var rundt henne da det skjedde.
Det var ingen applaus eller gratulasjoner.
Ingen takket henne eller roste henne.
Ingen la merke til det.
Som et blad som faller fra et tre, ga hun bare slipp.
Det var ingen innsats.
Det var ingen kamp.
Det var ikke bra, og det var ikke dårlig.
Det var hva det var, og det er nettopp det.
I rommet av å gi slipp, lot hun det hele være.
Et lite smil kom over ansiktet hennes.
En lett bris blåste gjennom henne.
Og solen og månen skinte
i all evighet …

Safire Rose

Det er en magisk følelese når jeg merker at proppen løsner, eller løser seg opp og livet igjen er i bevegelse. Den magiske følelsen av kjærlighetskraftens vidunderlige ømhet, og nærhet, er igjen tilstede både i meg og rundt meg. Ved å våge å kjenne på smerten og akseptere dagen i dag akkurat som den er, blir det lettere å kunne gi slipp og igjen være i flyt med livets strømmer. Det er så spennende hvor livet vil føre meg.

Det handler om å overgi meg i tillit til å jeg vil bli ledet dit jeg er ment å være. Alltid til mitt og andres høyeste gode. Da, når jeg har en slik innstilling til livet, fylt av kjærlighet, mot og håp, heller enn avsky og frykt, skaper jeg magi. Det er alkymi i utfoldelse. Selv den tyngste og tøffeste dag blir til den vakreste, mest fullkomne, fordi jeg  ser den gjennom  kjærlighetens øyne og ikke gjennom øyne fulle av frykt.

«Alkymi er en slags filosofi: En type tenkning som fører til en måte å forstå»
Marcel Duchamp

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden