Jeg forventer ikke perfeksjon før jeg tar noen inn i hjertet mitt. Jeg ber heller ikke meg selv om å leve opp til en urealistisk standard av fullkommenhet før jeg kan akseptere meg selv. Min menneskelighet er ikke bygget på en saklig feilfri grunnmur. Jeg kan ikke vokse som menneske, om jeg bare lar meg bevege av perfekte, ufeilbarlige handlinger.
«Den største løgnen du fortalte deg selv
var at det ikke var så farlig.Den største tildekningen var når du
handlet som om ingenting noensinne skjedde.Den største overlevelsestaktikken var å skape en
overbevisende kamuflasje og holde smerten dypt inne i deg.Den ultimate lokkefuglen var å posisjonere deg selv
som om du behandlet smerten en gang for alle.Nå det mest medfølende du
kan gjøre for deg selv er å være ærlig.Avdekke den absolutte sannheten og begynne å reparere
alle delene av deg som har det vondt.Ditt hjerte. Tankene dine.
Din kropp og sjel.»Susan Frybort
Jeg vokser i trinn, lærer mens jeg går, og forbedrer meg så godt jeg kan. Ufeilbarlighet er ikke forenlig med hvordan forandring skjer. Selvsagt skal jeg ikke være fornøyd med den laveste standarden. Det handler rett og slett om å erkjenne at jeg ikke vil utvikle meg uten å feire de små seirene underveis. Hvis jeg krever perfeksjon, vil jeg bare kjenne på skam og nederlag. Bedre å gi et anerkjennende nikk til meg selv, og andre for hvert skritt fremover, hvor lite det enn synes å være. Jeg vil ikke bli perfekt. Jeg vil bli ekte og stille opp for livet mitt i alle henseelser, med feil og alt. Først da vil livet kjennes magisk.
Hva om mitt største problem er at jeg tror at jeg ikke burde ha problemer …
Hva om problemene mine er den største katalysatoren for å oppdage hva som er viktig og hva som er mulig for meg. Problemer er ofte årsaken til at jeg finner nye veier og dermed et skritt videre på livsveien min.
Hva om mine problemer er den gaven jeg trenger for å bli mer av den jeg er ment å være. Magisk, ikke sant.
Jeg kan bare se bevis for det jeg tror dypest inne i underbevisstheten min, i hjertet.
Tror jeg at livet er vanskelig … har jeg rett.
Tror jeg ikke at jeg er elsket … har jeg rett.
Tror jeg ikke at jeg kan stole på noen … har jeg rett.
Tror jeg at jeg ikke kan ha det jeg vil ha … har jeg rett.
Jeg har rett, tror jeg … og uansett hvilke bevis som viser seg for å motsette seg den troen, vil jeg enten ikke se det eller jeg benekter det.
Jeg har alltid rett … til jeg er villig til å ha feil.
Det er ofte slik at livet mitt trenger ikke å være vanskelig, og det er mye som kommer lett til meg? Det er godt å tenke på når livet synes tungt og jeg strever i oppoverbakke.
Jeg vet fra dypet av mitt hjerte at jeg virkelig kan ha tillit til livet, og at det er tusen eksempler på hvorfor jeg kan ha en slik tillit.
Alt rundt meg, hver dag, er bevis på alt jeg vil se …. Så jeg velger nøye det jeg leter etter, fordi jeg vil helt sikkert finne det.
Den største kraften til å forandre livet ligger i viljen jeg har til å innrømme at jeg har tatt feil. Det er de inngrodde tankemønstrene mine som begrenser meg og hindrer meg fra å leve slik jeg så gjerne vil.
Jeg velger det livet jeg vil ha … og lever det ut hvert eneste øyeblikk. Alt handler om de valgene jeg tar der og da. Å ikke velge er også et valg. Er jeg ærlig, vet jeg at jeg allerede har det jeg trenger og at jeg er i stand til å skape mer av det …
Hva med alle begrensningen spør du kanskje? Sykdom, motgang, osv. For meg har det blitt et tankekors som jeg har reflektert mye over. For min egen del har jeg kommet frem til, at til tross for situasjoner som er uutholdelige i seg selv, kan jeg hente mot og styrke fra mitt indre til å akseptere livet slik det er. Det betyr også at jeg samtidig kan se for meg et bedre senario, som en virkelighet langt der fremme. For meg handler det om å ha tro på muligheter og håpe, men samtidig beholde bakkekontakten med virkeligheteten slik den er. Uuansett hvordan utfallet blir, vil jeg leve i aksept og håp, i takknemlighet og kjærlighet. Et paradoks, men for meg gir det mening. Det handler om å gjøre det beste ut av det som er og velge det positive. Da er min erfaring at livet gir mening og kjennes magisk, uansett omstendigheter.
Mitt høyeste ønske er at det kjennes slik for deg også.
«Lengten etter det
som du ikke kunne ha,lengsel etter steder
du ikke var bestemt til å ankomme.Vemodige minner om hva som
aldri var ment å være.Beklager at du ikke er
den du trodde du ville bli.Disse hallusinasjonene
er foruroligende fanger
de må bli tilgitt og frigitt.Rydd rommet.
Åpne døren
og la dem gå.Og i dette rommet,
vil du male en strålende eksistens
og være her med nærvær
og tilfredshet
for det som virkelig er
et relevant
og meningsfylt
liv.»Susan Frybort
Besøk siden min på FB, Synnas verden
Synnas verden 