«Friheten kaller når du innser at du kan bli det du aldri trodde du kunne bli.»
Richie Norton

Har du noensinne vært redd for at det er noe galt med deg fordi du ikke vet hvordan du skal komme deg videre med livet ditt? I så fall er du ikke alene.

Spesielt hvis dette ikke å vite er ledsaget av bølger av usikkerhet, håpløshet og forvirring … Du tar det som bevis på at du har sviktet.  Følelsene dine som er fulle av  motsigelser, tvil og nedvurdering av deg selv, gjør at du kjenner deg mindreverdig og utenfor «det gode selskap».

Du skulle så gjerne gjøre alt du drømmer om. Men noe holder deg tilbake. Du våger ikke ta spranget ut i det som kjennes så forlokkende. «Det er ikke noe for meg», tenker du og trekker deg tilbake til de negative tankene dine.

Ikke vær lei deg. Selv om det kjennes som om ingenting skjer, så vet jeg at du er ved å oppdage rikdommen i være i dette store havet av intet. Det er i dette rommet at nytt liv oppstår. Det er der du forvandler alle negative erfaringer til noe som tjener deg, noe som gjør deg mer hel og sterk. Det er der du finner tilbake til nye former for kjærlighet og kreativitet.

Tiden du trenger kan ikke forhandles bort eller gjøres kort, selv om du aller helst skulle ønske at det ikke var slik. Det er så mye du håper på og du er så redd for at frykt og ubeslutsomhet vil forbli din daglige følgesvenn.

Slutt å rakke ned på deg selv ved å forsøke å kontrollere og ta beslutninger du ikke er klar for. I stedet kjenn etter hvordan du har det.

«Den beste oppskriften på lykke er: Unngå å meditere for lenge over fortiden»
Andre Maurois

Du vil oppdage en dyp visdom og kreativitet i dette rommet av ikke å vite. Nyt det og kjenn hvor godt det er å være der uten krav om at du trenger å endre deg. Det er i seg selv et rent uttrykk for forvandling, i og av seg selv. Akkurat som det kjennes ut her og nå i dette øyeblikket. Kjenner du magien omslutte deg? Er det ikke godt?

Som et eksperiment kan du si høyt,  «Jeg vet ikke.» Gi deg selv tillatelse til å ikke vite, uten skam eller fordømming. Du trenger ikke kjenne deg mindreverdig fordi du ikke vet hvor du skal ta veien. I stedet omfavn dette intet og utforsk det med nysgjerrighet og en brennende ømhet.

Synk ned i den uendelige visdommen i ditt unike, enestående hjerte … og se hva du er.

 «Hemmeligheten i å finne det dypere nivået i den andre, er å finne det dypere nivået i deg selv. Uten å finne det i deg selv, kan du ikke se det i den andre.»
Eckhart Tolle

Jeg er sikker på at du vil finne det du søker. Ta deg tid og besøk dette uendelige rommet i deg selv ofte. Det er der du finner svarene du trenger. Jeg vet det. Jeg er der ofte.

Ikke la deg forlede av de som sier at handlekraft, mot og villighet til å prøve er det aller viktigste. Klart det er viktig, men først må du finne svarene du søker i deg selv. Deretter kommer handlekraft, mot og villighet som en følge av ditt indre lys.

Noen ganger kan et møte med en annen vise vei. Det kan vekke til live nye impulser og refleksjoner som følger deg inn i det store rommet av å ikke vite. Det kan være som en fyrlykt som lyser opp og avdekker skjulte skatter eller forhindrer deg i å gå på enda et skjær. Jeg har flere slike møter som har vært med på å stake ut kursen for livet mitt. Møtet med deg er et av dem.

Kom over en liten herlig historie forleden. Synes den passer for å illustre hva et møte med en annen kan bety. Derfor deler jeg det med deg nå:

Abe var veldig uavhengig, selv i en alder av 85 år, men etter et mildt slag insisterte sønnen på at han flyttet inn hos han. Abe savnet å gå til parken i nærheten av sin gamle leilighet, og en lørdag satte han seg fore å finne den.

Da han ikke fant veien, spurte han en liten gutt ved navn Timmy hvor parken var. Timmy sa at han gjerne ville  følge han dit, men han hadde ikke tid fordi han lette etter Gud. Han sa at han trengte å snakke med ham om hvorfor foreldrene hans hadde skilt seg.

«Kanskje Gud er i parken,» sa den gamle mannen. «Jeg vil også snakke med ham om hvorfor han har gjort meg ubrukelig.» Og så gikk de sammen for å finne Gud.
I parken begynte Timmy å gråte over skilsmisen til foreldrene, og Abe holdt kjærlig rundt han og så ham rett i øynene. «Timmy, jeg vet ikke hvorfor det skjer dårlige ting, men jeg vet at det ikke var på grunn av deg. Jeg vet at du er en god gutt, og foreldrene dine elsker deg og de vil alltid elske deg. Jeg vet at du kommer til å få det godt. »

Timmy ga Abe en stor klem og sa: «Jeg er så glad jeg møtte deg. Takk. Jeg tror jeg kan gå nå. »

Fra tvers over gaten så Timmys mor dem klemme hverandre og nærmet seg sønnen sin med en bekymret stemme. «Hvem var den gamle mannen?»
«Jeg tror han er Gud,» sa Timmy.

«Sa han det?» Sa hun.
«Nei, men da han rørte meg og fortalte meg at jeg ville få det godt, følte jeg meg veldig mye bedre. Bare Gud kan gjøre det. «

Da Abe kom hjem, spurte sønnen med skingrende stemme: «Hvor var du?»
«Jeg var i parken med Gud.»
«Virkelig? Hva får deg til å tro at du var med Gud? »
«Fordi han sendte meg en liten gutt som trengte meg, og da gutten klemte meg, følte jeg at Gud fortalte meg at jeg ikke lenger var ubrukelig.»

«Hvert møte skjer nøyaktige i det øyeblikket som det var ment for. Vanligvis når det vil få størst innvirkning på våre liv. »
Nadia Scrieva

Besøk siden min på FB, Synnas verden
https://www.facebook.com/Synnasverden