Mitt liv så langt har vært en dyp indre leting, fokusert på å utvikle karakteren min og finne  det som er meningen med livet mitt. Noen ganger føles målene jeg har satt meg for store for meg, fordi jeg søker noe mer enn det som er synlig. Jeg ønsker å gjøre en forskjell, å leve et liv som er drevet av verdier og en hensikt. Veien  jeg har valgt er svingete og unnvikende. Den har ført meg opp i høyden, men også dypt ned i den mørkeste avgrunn.

Uansett hva som skjer og hva som har skjedd er jeg innstilt på å fordype meg i livet med hele meg. 

Akkurat nå har ordet anger festet seg  i bevisstheten min. Jeg reflekterer over hva det har betydd og betyr i mitt liv og min utvikling mot den jeg ønsker å være.

«Anger er mot sin hensikt. Det ser tilbake på en fortid som du ikke kan endre. Å sett spørsmålstegn ved ting når de oppstår kan hindre anger i fremtiden.«
Colleen Hoover

Det nytter ikke å se meg tilbake og angre på noe av det jeg har gjort, blir det sagt. Jeg vil så gjerne være både modig og fremtidsrettet, og ikke tenke meg livet annerledes enn slik det er. Men jeg vet så inderlig godt at jeg er feilbarlig. At det er negative krefter også i meg. Å innrømme feil og beklage er å miste kontrollen, ikke bare  over en vanskelig fortid, men om alt jeg ønsker er sant om meg selv.  Så det å innrømme oppriktig og varig anger er noe av det vanskeligste jeg gjør.

Jeg forstår jo eldre jeg blir, at ekte anger krever en hardt tilkjempede modenhet. Det betyr å oppleve anger på måter som ikke overvelder og svekker meg, men setter meg inn i et mer sjenerøst forhold til fremtiden. Med unntak av korte glimt av å ha gått glipp av noe, å ha skadet en annen, eller å ha tatt noe som ikke er mitt, var jeg tidligere ikke klar for angeren som nå farer gjennom meg. Fordi en slik anger krever mot og selvinnsikt.

Oppriktig anger er viktig for å gi den rette oppmerksomheten til fremtiden. Det er å oppleve noe på nytt, der jeg tapte før. Det er å oppleve tidløshet med et barnebarn der jeg før forsømte mine egne. Å angre er å sette pris på hvor høy innsatsen er i livet. Når jeg tar anger inn over meg, vil jeg  se med vaktsomme og oppmerksomme øyne på fremtiden. En fremtid der jeg kan leve bedre enn jeg levde fortiden.

Jeg har ofte kjent på følelsen av å være annerledes enn andre og misunt andres liv og deres sorgløshet.

Det har gått opp for meg hvor viktig det er å se meg omkring og sette pris på det jeg har. Sette pris på meg selv, de jeg er glad i og det jeg har oppnådd. En av de største feilgrepene jeg kan gjøre, er å sammenligne meg med andre. Det kommer aldri noe godt ut av det. Bare vonde følelser. Jeg må leve det livet som føles riktig for meg.

«Du skal ikke gråte over spilt melk sier ordtaket. Det har ingenting for seg å gnage på gamle feil.»

Et slikt utsagn kan jeg være enig i. Likevel er det nyttig å lære av feilgrepene mine. Med andre ord la anger føre til ny innsikt og ny handling.

Det er lov å handle med egeninteresse, men omkostningene må vurderes før jeg tar grep.

«Det er bedre å angre på noe du har gjort…… enn å angre på noe du ikke har gjort!»

Jeg har gjort ting her i livet jeg ikke er særlig stolt av. Det var rett og slett dårlige beslutninger fra min side. De negative konsekvensene har ikke bare rammet meg selv, men også andre. Med andre mener jeg også de jeg er glad i. Mine dårlige avgjørelser har kanskje ikke vært bevisste valg der og da, men i ettertid har de vist seg å være avgjørelser med negative konsekvenser. Ofte forsto jeg ikke konsekvensene av beslutningene mine, før i ettertid. Det kunne være vanskelig for meg å innrømme hva de hadde ført til. Faktisk var det lettere å bortforklare og legge skylden på noe utenfor meg selv, enn å ta inn over meg hvor mye smerte beslutningene mine hadde påført andre, også meg selv.

I går kveld før jeg la meg, kretset tankene mine rundt begrepet anger og hva det beyr i mitt liv. Jeg har hatt stor skyldfølelse når det gjelder barna mine. Som enke måtte jeg ta meg av de to guttene mine alene fra de var små. I ettertid ser jeg tydelig at jeg ikke var nok tilstede for dem. Jeg var for opptatt med jobb og karriere. Jeg forsto ikke at det gjorde barna rotløse og utilpass. Konsekvensene var katastrofale. Den yngste sønnen min fikk problemer, som endte med at han tok sitt eget liv. I dag angrer jeg på hvordan jeg håndterte livet den gang. Men hvilket valg hadde jeg egentlig? Det som skjedde kunne ha skjedd uansett hvordan jeg var som mor.

Likevel har angeren fått meg til å reflektere og vist meg sider ved meg selv som jeg ikke liker. Den har også endret meg i positiv retning fordi jeg har lært av mine feil. Tung lærdom som jeg gjerne skulle ha vært foruten.

Sønnen min kan ikke angre. Han er borte. Valget han tok var ugjennkallelig.  Hvordan ville livet hans ha blitt om han  fortsatt levde?

Jeg våknet fra en ubehagelig drøm i natt. En drøm der jeg så livet sønnen min ville ha hatt om han fortsatt levde. Det var ikke et godt liv. Faktisk berørte drømmen meg så mye, at jeg måtte stå opp og skrive denne bloggen selv om det er midt på natten.

Min anger kan ikke få han tilbake til livet. Hans valg var ugjennkallelig. For han var det å ta sitt eget liv rett, i alle fall der og da fordi han visste at han ikke mestret livet. Et liv som han ikke hadde krefter og mot til å endre på. Han var voksen. Han tok selv avgjørelsen om å få en slutt på det.

«Det finnes to typer av skyld: den typen som
drukner deg til du er ubrukelig, og den typen som anntenner din sjel til formål. «
Sabaa Tahir

Hva har jeg lært av det som skjedde sønnen min? Jeg er overbevist om at det er viktig å være bevisst de handlingen jeg tar. Samtidig kan jeg aldri forutsi virkningen de kan ha på andre. Hadde jeg visst, hadde jeg aldri handlet slik…. Det er å være etterpåklok og hjelper ingen. Derfor, er det viktigste jeg kan gjøre å reflektere over det jeg har opplevd, og finne frem til nye og bedre handlingsmønstre for fremtiden. Det hjelper ikke å trekke meg tilbake fra livet, og velge passivitet i redsel for å ta enda en beslutning som  kan påvirke andre og meg selv negativt. Livet kommer aldri med garantier. Er det noe jeg har forstått er det det.

Jeg vil ikke la noen hindre meg fra å være den sanneste og beste versjonen av meg selv! Jeg vet at jeg må være modig, for ellers kommer jeg ingen vei og forblir i fortidens nederlag og vonde følelser. Jeg vil leve mitt beste liv her og nå fordi jeg har lært av mine feil.

«En av de største beklagelser i livet er å være det andre ønsker du skal være, heller enn å være deg selv.»
Shannon L. Alder

Derfor er mitt beste råd til deg som ikke våger deg tilbake til livet etter et stor feilgrep, eller et for deg uopprettelig nederlag, våg å ta spranget tilbake. Bruk erfaringene dine til noe positivt. Ethvert feilgrep, ethvert nederlag viser oss dype sannheter, om vi er villige til å lytte innover. Disse smertefulle sannhetene forvandles til gull når vi løfter dem opp og lar lyset få skinne på dem. De glitrer og skinner gjennom tårene våre, og lik alkymi forvandles de til visdom og innsiktsfull klokskap i møte med andre. Mennesker som er hard prøvet og som har vært villige til å arbeide seg gjennom smerte, gløder med et lys som verden trenger. Du kan være en av dem. Jeg vet det. Du vet det.

«Vi gjør alle feil, kjemper, og til og med angre ting i vår fortid. Men du er ikke dine feil, du er ikke ditt strev. Du er her NÅ med makt til å forme dagen og fremtiden din. »
Steve Maraboli

PS.:

Etter å ha tenkt meg om en stund, måtte jeg tilbake her og skrive noe som ligger meg sterkt på hjertet. Det er at jeg er takknemlig for livet mitt, og det jeg har opplevd på godt og vondt. Det vonde kan jeg ikke endre. Heller ikke følgene av det. Men jeg kan endre  hvordan jeg tenker om det og ikke minst kan jeg lære av det. Derfor kan jeg med stor tyngde og overbevisning si at jeg takker for det jeg har fått oppleve. Det har gitt meg stor lærdom. En lærdom jeg kan bruke til glede for både meg selv og menneskene jeg møter.

«Uansett hva som skjer i livet ditt, uansett hvor problematisk ting kan virke, ikke gå inn i området kalt fortvilelse . Selv når alle dører synes lukket, vil Gud åpne opp en ny vei bare for deg. Vær takknemlig!»
Elif Shafak

Hvordan kan jeg takke for at sønnen min er død, spør du gjerne. På en måte er det et paradoks, for jeg sørger oppriktig over han. Men jeg må legge til grunn at det som skjedde er uopprettelig. Derfor må jeg se på det jeg har lært gjennom sorgen og hvordan livet mitt har blitt i etterkant. Det kan jeg takke for.

Besøk siden min på FB, Synnas verden
https://www.facebook.com/Synnasverden