«Ring med klokkene som fortsatt kan ringe
Glem din perfekte gave
Det er en sprekk, en sprekk i alt
Det er slik lyset kommer inn.»Leonard Cohen
November er for meg en tid for ettertanke og refleksjon. I denne måneden har jeg opplevd livets lunefullhet, men også gleder. Jeg antar at de lange mørke kveldene virker inn på meg. Jeg elsker lyset og dras mot det med alt jeg er. Mørket, derimot er uforutsigbart og holder sine hemmeligheter tett inntil seg. Det er som en ugjennomtrengelig mur. Som barn var jeg mørkredd og kunne våkne med mareritt om at jeg falt, og falt ned i en mørk og uendelig avgrunn.
Heldigvis har jeg lært meg å elske, også mørket. Det er spennende og hemmelighetsfullt. Det gir meg ro og hvile. Det lar meg hente nye krefter mens jeg slumrer inn etter en ofte, krevende dag. Og ikke minst utfordrer det meg til å gå litt lenger, til å utforske det, til å ……. For jeg har oppdaget at bak mørket finnes lyset. Lyset som leder meg dit jeg trenger å gå.
«Når stillheten taler ord du ikke vil si
Når smertene begynner å visne bort
Når bålet tar deg til lyset
Ethvert hjerte kan fylles med kjærlighet
Men denne veien som jeg har funnet
Er et fjell som flyr, som er mitt ..»
I natt var en god natt. En natt som ga meg en lang og god hvile. Jeg våknet kl. 5, fredfylt, men sovnet uten tanker inntil dagen grydde.
Som for 6 år siden. Jeg våknet kl. 5 da også, men med en ubeskrivelig uro. Likevel sovnet jeg igjen.
For meg kjennes det som en direkte forbindelse til sønnen min som tok sitt eget liv kl. 5 for 6 år siden. Faktisk gikk det ikke opp for meg, forsto jeg det ikke før jeg skriver nå. Det kjennes som en vennlig påminning om å ikke glemme, men samtidig gå videre med livet mitt, uten å dvele for mye med det som skjedde sønnen min.
«Kjærligheten er den eneste motoren for å overleve»
Leonard Cohen
Jeg er sikker på at han har det godt der han er. Han kommer ikke tilbake, samme hva jeg gjør. Sorgen bærer jeg med meg, men ikke som et ingerno av følelser lenger. Den er som små krusninger i overflaten. De gir meg små glimt av det som var og det som kunne ha vært. En blanding av lengsel og savn. Ikke vonde følelser, heller mer vemodige, blandet med glede over alt vi delte sammen. Bare av og til merker jeg de smertefulle minnene som stikker som kniver i hjertet. Hva kunne jeg ha gjort annerledes, slik at det ikke ble som det ble? Det er destruktive tanker og fører ikke noe godt med seg. Det eneste jeg kan gjøre, er å arbeide med meg selv, bli mer hel og et bedre menneske for hver dag.
Det varmer å se tilbake på de små ordvekslingene vi hadde på FB i årene før han døde. «Glad i deg.» «Du er en fantastisk mor.» Tenk at han kunne si det til tross for at både han og jeg viste, at jeg kunne ha gjort det så mye bedre, om jeg hadde forstått ….
«Fuglene, de sang
Ved daggry
Begynn på nytt, hørte jeg dem si
Ikke dvel ved det som er borte
Eller det som skal kommer.»
Leonard Cohen
Det er fortsatt tidlig morgen. Jeg vet det vil bli en god dag. Gleden over livet fyller meg.
Magisk, spør du meg!
PS:
I går var jeg ute og tumlet i snøen. Kameraet var med, selvsagt. Og hva fikk jeg se? Enler, mange engler. For meg er de tegn på at jeg alltid er ivaretatt.
Magisk, intet mindre.
«I det våre øyne blir vant til å se, pansrer de seg mot under. »
Leonard Cohen
Besøk siden min på FB, Synnas verden
Synnas verden 