Tirsdags opplevelser
Tirsdag var en ganske vanlig dag, men likevel….
Jeg våknet tidlig av morgensola som traff meg rett i ansiktet. Ikke vanskelig å stå opp med en slik varm og løfterik invitasjon for dagen. Uansett, jeg gleder meg alltid til å stå opp. Hva som skjer er opp til meg, i tillegg til små mirakler og uventede hendelser som jeg aldri vet når dukker opp. Hvem kan ligge lenge med slike forhåpninger? Ikke jeg.
Kaffen inntok jeg ved kjøkkenvinduet og foran Pc’en. Jeg la siste hånd på bloggen min om omsorgstjenester og hvor komplisert det er å være i stand til å gi gode tjenester til innbyggerne. Skrivingen fikk meg til å tenke på alle de gode stundene jeg har opplevd som leder for slik tjeneste yting. Jeg husket på medarbeidere som med engasjement og iver kastet seg ut i å forbedre tilbudet til brukerne sine. Eller jeg tenkte på de mange brukerne og deres pårørende som opplevde å bli ivaretatt. Det er så mange slike rørende historier. Noen ganger var ikke brukeren fornøyd. Stort sett endte det med at vi sammen fant en løsning på problemet som alle parter kunne leve med.
Bildene hadde jeg tatt dagen i forveien på vei til mine nydelige barnebarn. Det er alltid noe nytt å se og fange inn langs veien som jeg kan formidle gjennom bildene mine. Ved hele tiden å være på jakt etter et nytt motiv, blir jeg mer bevisst omgivelsene mine. Jeg oppdager stadig nye små under, ofte der jeg ikke på forhånd forventet å finne noen. Håper bare at kameraet holder til jeg får råd til å kjøpe nytt. Linsa er begynt å streike. Den tid, den sorg.
Så gikk turen til Midtåsen. Det er en halvtimes gange fra der jeg bor. Midtåsen er Anders Jahre sin herskapelige villa fra1933, tegnet av arkitekten Arnstein Arneberg. Huset ligger på en høyde, omgitt av et 60 mål stort parkanlegg med flott utsikt over Sandefjord. Det er et flott tur mål for meg, og jeg tar turen med glede. Sist jeg var der var det disig og jeg fikk ikke tatt gode bilder av utsikten. Denne dagen gikk det litt bedre. Hagen har ulike skulpturer og fontener og jeg nyter omgivelsene. Det er så fredelig og harmonisk med alle blomstene, de store trærne og de flotte skulpturene. Har dere ikke vært der, må dere så absolutt ta en tur.
Vel hjemme igjen rakk jeg å lese ferdig boken “The Charge: Activating the 10 Human Drives that make you feel alive” av Brendon Burchard.
Her er Paulo Coelho sin anmeldelse av boken. Jeg kan så absolutt slutte meg til hans vurderinger. Boken er etter bare to uker nr. en på bestselgerlistene i USA.
“The Charge is an inspiring guide to the one thing we all want: more life in our lives. Brendon Burchard proves that we can harness our emotional drives to feel more alive, and that it’s our internal charge that helps us meet life’s challenges with joy and courage. I love this book.”
En liten tur innom Facebook måtte jeg selvfølgelig. Se hva andre har fore og legge ut noen bilder fra turen min tidligere på dagen. Det var spesielt bilder av et ensomt blad på en stor tykk trestamme, som 
hadde fanget min oppmerksomhet. Bladet var lite og grønt på den store stammen, omgitt av spindelvev. Det fikk meg til å tenke på håp. Hvorfor? Se selv da….
Bloggen for onsdag om mine foreldres siste år ble også gjort ferdig. Siste hånd på verket gjør jeg alltid samme dag jeg legger bloggen ut. Det er alltid noe som kan forbedres. Bildene er hentet fra turen til Midtåsen tidligere på dagen.
Så gikk turen til Forsommerkonsert i Bugården kirke. Det var samtidig en avskjed med Per Tveit, kirkens tidligere organist. Jeg hadde god tid og gikk omveien om Bugårdsparken. Det er en fin tur i fredelige og naturskjønne omgivelser. Jeg er heldig som har så mange vakre perler i mitt nærområde.
Jeg slo av en prat med 2 gamle damer utenfor kirka. Jeg hadde aldri sett dem før, men min opplevelse er at de fleste synes det er hyggelig med litt kontakt og noen hyggelige ord.
Vel inne var det fortsatt en god stund til konserten skulle begynne. Til min forundring ble jeg sittende ved siden av en dame som jeg var sikker på at jeg kjente fra før, men hvor hadde jeg henne fra? Tenk, da jeg spurte henne hadde hun sittet med den samme følelsen, men ikke våget spørre. Sist jeg bodde i Sandefjord for 11 år siden, hadde vi litt kontakt. Husker at hun kom med kaker til meg da min yngste sønn ble konfirmert. Jeg husket henne som en dame som stiller opp og hjelper andre. Hun kunne fortelle, da jeg minnet henne på episoden at det hadde blitt mange slike kaker opp gjennom årene.
Barnegospel koret skulle synge. Det er en herlig gjeng, altfor unge til å klare å være i ro. Min beundring for dirigenten bare økte under konserten. Hun mistet aldri roen og oversikten, selv om det for meg fortonte seg som ganske kaotisk til tider. Flere av barna måtte stadig ta seg en tur ned i benkeradene og forsikre seg om at foreldrene var der. Jeg la spesielt merke til en liten jente. Hun kunne ikke være mer enn 4 år. Etter en liten stund tok hun seg en tur ned til foreldrene for å drikke vann. Det var litt vanskelig for henne å bestemme seg for om hun skulle gå opp til koret igjen. Foreldrene prøvde å få henne til å gå, men det var for henne et vanskelig valg å ta. Først etter flere klemmer fra far valgte hun å gå tilbake til koret. Denne gangen med et godt tak i bamsen sin. Tryggheten var gjenetablert.
Kirkekoret, akkompagnert av husorkesteret sang mange fine sanger. De fleste tonesatt av Per Tveit.
“Pianisten, organisten, kapellmesteren og komponisten Per Tveit ble organist i Bugården kirke i 1985. I mange år var han drivkraften i Sandefjords kirkemusikalske liv. Fra rullestolen deler han nå av seg selv, alltid med et glimt i øyet og en forløsende humor.”
Sitatet er hentet fra prisutdelingen i 2005, da han fikk MS prisen. De siste årene har han hatt en liten 5% stilling som musikalsk rådgiver, før han nå gir seg som ansatt. Men jeg vet at han ikke gir seg med musikken. Til det er det en for stor del av han selv. Han er blant annet aktuell som komponist i den nye salmeboka for Den norske kirke med tre salmer.
Hans siste store spillejobb var å akkompagnere Donna Summer i New York. Etter at han ble syk måtte han gradvis trappe ned som musiker.
”Ikke vær så opptatt av den jeg en gang var. Vær heller opptatt av den jeg er,”
sier han.
Det var vemodig å ta avskjed med en stor mann. Han er helt spesiell og bryr seg om alle rundt seg. Hans personlighet gjenspeiler seg i musikken han lager. Musikken hans er varm, nær, inderlig og ofte humørfylt.
Husker en gang for mange år siden at en av prestene i menigheten var 50 år. Per reiste seg og ba oss synge bursdagssangen for presten. Herlig befriende og uformelt. Slik er det alltid rundt Per. Rørende å se medlemmene i koret overrekke han hver sin rose etter konserten. Det ble også sagt mange fine ord til han, men blomsterseremonien og de spontane og varme klemmene han fikk fra alle rundt seg var mer minneverdig å se.
Per takket for seg med noe velvalgte ord. Han startet som han pleier med en humørfylt replikk:
“Hvorfor sitte inne når alt håp er ute.”
Til slutt fikk vi servert kaffe og kaker i et fint pyntet lokale til ære for Per.
Hyggelig å treffe mennesker å samtale om alt og ingenting.
Vår kvelden var varm, og jeg nøt turen hjem med en sval vind som kjærtegnet meg og alt i sin vei.
Jeg rakk til og med en liten halvtimes meditasjon før senga kalte. Da senket roen seg….
Tirsdag var en ganske vanlig dag, men likevel….
