Signaler

«Selvfølgelig kan jeg holde på en hemmelighet. Det er dem jeg forteller den til, som ikke klarer det.»

Anthony Had Guest

I dag vil jeg dele med deg en gammel blogg som jeg skrev for flere år siden, sammen med en ny erfaring som jeg gjerne skulle ha vært foruten. For meg er det som skjer en viktig påminner om å leve bevisst og ta ansvar hver dag.

Benedikte var lærer på det lille stedet jeg vokste opp da jeg gikk i 1. klasse. Hun var en ugift frøken og kom fra en annen del av landet. Hun var alltid kledd i svart. Hver sommer dro hun hjem for å sørge ved graven til foreldrene sine som hadde dødd for mange år siden.
Hun var svært ensom og deltok ikke på noe annet enn møter på bedehuset.

Min far var styrer på skolen vår, og det falt seg derfor naturlig at hun kom til kaffe hos oss noen ganger.

Hun smilte aldri og snakket lavt.

Vi barna elsket å spille spill. Hun ville gjerne delta med oss. Det var bare så rart at hun alltid ville ha de sorte brikkene. Disse passer best for meg sa hun….

Hun var glad i barn og hun inviterte 5 og 6 åringer til skolen. Der fikk de tegnesaker og satt ved de små pulten og tegnet. Det var svært populært blant barna.


Ved middagsbordet, en dag hørte jeg min far si til min mor at han var bekymret for pengeforbruket til Benedikte. Det gikk ganske mye av skolens utstyr til ungene hun inviterte inn.


Neste dag på skolen fortalte jeg henne hva min far hadde sagt. Kan huske min egen skadefryd idet jeg fortalte henne …. Kanskje jeg også ønsket å ha makt over henne.

Hun ble så lei seg. Hun gråt og løp rett til min far i naboklasserommet.

Senere tok min far meg med til henne og vi ba begge om unnskyldning. Det ble slutt på at barna kom inn for å tegne selv om min far hadde sagt til henne at det var ok. Hun kom aldri mer på besøk til oss. Neste skoleår flyttet hun.

Både jeg og min far lærte en lekse den dagen som jeg vet har fulgt oss resten av livet. Min far passet seg siden for å snakke ved middagsbordet om voksenting. Jeg forsto at jeg hadde såret Benedikte ved min budbringertjeneste….. Det gikk opp for meg hvor lett det var å gjøre andre vondt, og at voksne også kunne være sårbare.

» Små gryter har også ører. «

Nordisk ordtak

En litt annen vinkling, men tilnærmet den samme problematikken er det jeg har opplevd i det siste. Nå er det ikke Benedikte som er offeret, men meg.

Det har pågått over tid og jeg har ledd det bort, selv om det har såret meg. Nå kan jeg ikke late som ingen ting lenger. Til det er det for skadelig, og ødeleggende for forholdet mellom meg og andre, både barn og voksne.

Jeg er en person som har fokus på alt annet enn matlaging og husarbeid. Jeg tar det ikke så høytidelig. Kunnskapen om dette har jeg mer enn de fleste, med mine varierte utdannelser og praksis innen matlaging, husøkonomi, helse og ledelse. Det har gjort meg trygg nok til å kunne ta lett på det meste. Jeg har mine grenser i forhold til hva som er ok og lever deretter. Hva andre måtte tenke har ikke vært en problemstilling for meg inntil nå.

Som bilfører, liker jeg å kjøre slik at jeg kjenner det. Personligheten min som er rask og utålmodig, gjennspeiler seg i måten jeg kjører bil på. Jeg kjører ikke soft og mykt, men mer med brå bevelgelser. Derfor kan de sikkert være litt ubehagelig å sitte på med meg. Jeg prøver å kjøre mykt når jeg har passasjerer med meg, men ofte glemmer jeg meg og kjører slik jeg bruker. Derfor liker jeg stort sett ikke å ha passasjerer når jeg kjører.

I mine nære omgivelser har jeg mennesker som er svært forskjellige fra meg. Min omtrentlige orden hjemme møter et regime der vaskefilla har fokus. Bilkjøring er en kunst, der behagelig og myk kjøring er en perfeksjon.

Ikke noe galt med dette. Vi er forskjellige og lever godt med det, trodde jeg.

Saken er bare at de voksne snakker negativt om meg og min livsfølsel hjemme hos seg. Dette hører barna. Jeg kan merke en endret holdning fra barnas side. De kritiserer meg og vil ikke spise maten min, fordi mamma ikke liker den. De kommer med negative kommentarer om det ene og det andre. Det toppet seg her om dagen da jeg ble fortalt at det ikke gikk an å sitte på med meg fordi jeg kjørte så rykkete. Pappa hadde sagt at han hadde øvd for å kjøre slik som jeg, men fikk det ikke til. Mamma var helt enig sa de.

Jeg tror ikke at det er negativt ment fra de voksnes side, men ungene forstår ikke denne formen for humor, en spøk på min bekostning. Men ungene tar det bokstavelig og dermed endrer forholdet deres seg til meg gradvis til mer negativt. Jeg er ikke noe. De vet best og ler av mine «greier».

Når jeg er barnevakt hjemme hos barna, får jeg vite nøyaktig hva mamma gjør og slik må jeg også gjøre det. Nåde meg om jeg rører annerledes i gryta enn mamma.

Jeg tror at det for det meste er en form for å ha kontroll. Kontrol over seg selv og andre på. Dessverre er det en ganske destruktiv form for kontroll.

Noe enklere å være barnevakt hjemme hos meg. Da har jeg på en måte siste ordet.

Stort sett ler jeg av det og forstår at det er et uttrykk for å kunne hevde seg, akkurat slik jeg gjorde overfor Benedikte da jeg var liten.

Det handler også om de signalene foreldre gir sine barn. En noe rigid livsførsel, vil gi det samme til barna.

Det jeg ikke kan godta er mobbing. Og det er det de driver med, de mobber meg. Ikke så bevisst, men uansett er det mobbing. Og det er dette som skremmer meg mest. Når jeg kan mobbes, kan også andre mobbes. Vi mister de nære og varme relasjonene til fordel for kritikk og bedrevitenhet.

Det aller veste er hvordan de også gradvis ser ned på meg og føler at det er lov å trakassere meg. Jeg er mindre verdt i barnas øyne.

Jeg har sagt fra og jeg regner med at alt vil ordne seg. Det eldste barnet forsto hva jeg sa og tok meg i forsvar overfor den yngste. Det lover godt. De voksne har jeg ikke hørt fra enda, men jeg er ikke i tvil om at de vil ta poenget og endre på hvordan de omtaler meg overfor barna.

Feilen er at jeg har funnet meg i det altfor lenge. Slik har jeg latt de ødeleggende holdningene til meg få vokse og utvikle seg til det verre. Hadde jeg sagt fra før, kunne jeg ha stoppet det før.

Mitt budskap er at både mobber og den som blir mobbet har et ansvar. Ofte er ikke mobbing vondt ment, men utarter seg fordi mobbingen ikke får motstand. Gradvis endres holdningene på begge sider. Snart kan det ha blitt en sannhet. Skummelt og veldig farlig. Derfor sier jeg fra på egne vegne. Sier jeg ikke fra, blir jeg lett et offer. Et offer fordi jeg tar offerrollen.

Det er ikke dermed sagt at ikke jeg skal forsøke å endre på noe av det andre opplever negativt ved meg. Jeg kan øve på å kjøre mer soft og tilstebe litt mer orden hjemme. Det er alltid flere sider ved en sak.

Ikke alle er like ressursterke som jeg er og de klarer ikke si fra. I stedet lar de seg mobbe. Det kan gi store og negative helseeffekter på litt sikt. Det skumleste er hvordan synet på hverandre endrer seg uten at noen legger merke til det. Snart er det som kanskje begynte som en spøk, blitt en sannhet.

Derfor har de voksne et stort ansvar i hvordan de omtaler andre mennesker overfor barna. Det de sier danner grunnlaget for hvordan barna blir som voksne. Blir de fulle av kritikk og bedrevitenhet eller blir de rause og tolerante.

Jeg måtte skrive dette i dag fordi jeg vet at mange sliter med å bli tatt alvorlig. De er ikke noe verdt i andres øyne. Vi har alle et ansvar for å skape respekt og toleranse mellom ulike mennesker. Det være seg alder, rase, fattige og rike, flyktninger og innvandrere, religion, sykdom, psykisk eller fysisk, utdanning eller evnemessige forhold. Det er opp til hver enkelt av oss hvilket samfunn vi skaper.

Ta ansvar og gjør noe med det, nå!


Bara en plåsterlapp.
«Du säger förlåt när ont du gjort, skall det sedan vara bra och glömt, det onda du gjort som sårat så djupt i ett annat människokött.

Du skär att sår på din kropp någonstans ett sår som är djupt och fult. Du sätter ett plåster utanpå men det djupa såret inunder finns ändå.

En plåsterlapp är ju bara ett förlåt som skall täcka blodet du ser. Inunder gör det lika ont. Tänk på att såret du gjort med din elakhet gör ont under plåstret förlåt.

Det är inte alltid det läker igen det kan värka i många år var alltid försiktig så du ej gör några sår varken med kniv eller hårda ord.

Det är allt bra att säga förlåt ibland för skador från mun och hand. Men du vet ju att det bara ytan når ty plåstret förlåt läker inga sår.

Försök i stället att leva så att du aldrig behöver sätta något plåster på. Men om du ändå lämnar sår på livets stig. Glöm ej att viska kan du förlåta mig.»

Barbro Carlen, 12 år

PS.

Etter å ha tatt problemet opp med de voksne, har alt blitt bedre. De voksne har hatt en alvorsprat med barna. Tror bestemt at de voksne heretter tenker seg om, før de sier noe negativt om andre i påhør av barn. I tillegg har barna snakket med meg og sagt unnskyld. Forholdet mellom oss er bedre og varmere enn før. Det hjelper å si fra!!!

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/?ref=bookmarks

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.