Varme vinder

«I dag.
I dag kan du føle deg som
den mest misforståtte
personen i verden.
En som drukner i følelser av skyld,
utilstrekkelighet, angst eller overveldelse-
Alle truer med å presse deg for langt.
Den gode nyheten er, på en
dag som i dag,
Kjærligheten kaster ut en livlinje.
Du må kanskje løfte hodet
litt høyere bare for å se den.
Eller åpne opp hjertet ditt  litt lenger
for å strekke deg etter den. Du må kanskje
gå en kort vei forbi tåken
for å tro det …
Men kjærligheten er her for deg
i duggdråpene fra hver ny
morgen. I smilet fra den ene
forbipasserende. I den svært dyrebare
luften du puster inn.
Ja, kjærligheten er her og nå og
tilbyr alltid sin friske nåde for å omfavne deg.

I dag. Rett hvor du er.»
Susan Frybort

Livet er ikke alltid rett frem. Ofte snirkler det seg frem på de mest ufremkommelige veiene. Stadig er det noe nytt jeg skal lære. Jeg har forlengst oppdaget at det jeg trodde var sannhet i går ikke stemmer i dag. Jeg trodde at jeg var åpen for forandring, åpen for livet og alt som kommer min vei. Så oppdager jeg at jeg reagerer med motstand, frykt og vegring på det som møter meg. Følelsen tar over og flommer i strie strømmer i og rundt meg. Hvordan skal jeg klare å håndtere det alt sammen?

Hvordan forholder jeg meg til en lege som overkjører meg og bortforklarer i stedet for å orientere? Hvordan håndterer jeg det, når legen i neste øyeblikk forteller meg at det som plager meg mest, må jeg leve med, slik er det bare? Han sier at han ikke kan garantere meg noe, for så å vise meg døren? Med et enkelt ord overlater han medisinering og oppfølging til  noen andre? Hva har vi spesialister til? Hvor er empatien? Hvor er forståelsen og likeverdigheten? Jeg står tilbake redd og full av spørsmål, uten å klare å få frem noe av det jeg lurer på.

Hvordan skal jeg klare å gå videre med oppreist hode?

Hvordan skal jeg møte de som forteller meg at det som feiler meg, skjer fordi jeg ikke har mestret livet mitt og ikke levd med stor nok positiv innstilling? «For den som tror kan helbrede seg selv», sier de.

Jeg trodde at jeg var positiv. Jeg trodde at jeg mestret livet mitt. Kanskje ikke før, men nå …. Så hvorfor kjenner jeg meg så elendig og ute av balanse?

Så kommer jeg på noe jeg skrev i bloggen min for noen dager siden:

«Jeg trenger å bli venn med de uønskede følelsene mine … tillate dem å  guide meg inn til mitt innerste indre. Det er så altfor lett å leve på overflaten og trekke meg bort fra det som smerter ….»

Synnøve

Jeg husker på hvor viktig det er å konfrontere det ubevisste i meg  for å realisere meg selv. Alle de vonde og tunge følelsene som får meg til å kjenne meg fortapt kommer ikke som fiender, men som sanne, trofaste folgesvenner. De søker bare et øyeblikk av min tilstedeværelse, lydhørhet og oppmerksomhet. 

Jeg trodde at når jeg var hel og ekte ville jeg føle mindre av negative følelser. Jeg ville kjenne bare de trygge  og gode følelsene. De lykkelige, de som er avklart. Men jeg føler mer, kjenne på hele spekteret av følelser jo mer jeg åpner opp for den jeg er.

Jeg trodde at når hjertet mitt åpnet seg, ville sårbarheten reduseres, utrygghet ville falle bort, ømheten ville gi meg …  alt jeg trengte og mer til. Sannheten er at jeg er mer rå i følelsene nå enn noen gang før.

Jeg trodde at jeg ville være mer løsrevet, uberørt, ikke bry meg så mye om andre og dermed være tilskuer til det som skjer rundt meg. Men nå, på en eller annen måte snakker alt og alle mer enn noensinne, på spontane, uventede måter til meg. Fordi jeg er åpen, fornemmer og  hører jeg alt som blir sagt både verbalt og nonverbalt. Egentlig er det helt magisk og noe å være takknemlig for. Så derfor kjenner jeg på de vonde følelsene, omfavner dem og lar dem være til de selv velger å gå ….

Gjennom  de ulike følelsene oppdager jeg en dyp sannhet: 

Hvis jeg ikke har gitt ly for det som ikke er møtt  i meg, hvordan kan jeg da noen gang eie, og forstå helheten i hvem jeg er og kjenne trygghet sammen med andre.

Jeg kjenner på smerten, på avvisningen og kjenner en dyp ro. Det er lov å  føle meg fortapt, avvist og fornedret. Det er lov å eie følelsene mine. Bare ved å eie dem, kan jeg gi slipp på dem og oppleve fred.

Utfordringen er i utøvingen av å være. Her. Nå. Merkelig – virkelig nesten utrolig – Jeg oppdager at jeg er takknemlig for sjansen til å se hvor raskt jeg ubevisst kan bli trukket bort fra det å være av små og store påkjenninger, og samtidig hvordan jeg raskt, men ømt kan trekke oppmerksomheten tilbake til pusten min og nåtidet ..

Og i dette øyeblikket er jeg takknemlig for å være til, takknemlig for lyden av vinden som uler rundt husnovene og fuglene som synger utenfor vinduet mitt. Takknemlig for å være her, nå.

«Akkurat da jeg trodde jeg hadde lyktes
i  det som var ønsket av meg. Akkurat da
jeg trodde jeg lyktes i mitt forsøk på å
oppnå, fikk jeg et uunngåelig tilbakefalt.
Hvert håp jeg hadde gått gjennom; hver
intensjon, full av frø.
Og akkurat
da jeg var på randen av å være overbevist.
Disse plagsomme øyeblikkene vil tappe meg
helt, der jeg står med
tomme hender midt i
transformasjonen. Alt mens dette
forferdelige som fikk meg til å føle meg
ganske hjelpeløs, holdt frøene på alt som
kunne opprettholde meg. Ja, selv i
transformasjonens rot, under
den skyfulle himmelen, skjedde noe
dypt inne i meg som en klar og ulastelig plan.
Mine røtter var festet til hver nærende
partikkel av jord som passerte forbi meg. Solen
fortsatte å skinne varmt i meg.
Vannet fortsatte å flyte jevnt gjennom
meg – så alt jeg er og alt jeg noensinne streber
etter å være, vil blomstre frem i sin rettmessige
tid og puste fornyet luft fritt gjennom meg.
Og selv om du ikke kan se det nå
fordi det ser ut og føles som styggt;
er det noe smertelig vakkert
arbeid  på gang i hjertet av metamorfose.»

Susan Frybort

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

Forfatter: Synnøve Fauske Dale / Synnas verden

Når en dør lukkes, åpnes en annen. For meg er dette et viktig budskap. Jeg har i alle år jobbet som leder innen kommunal sektor. Arbeidsdagene har vært lange og oppgavene mange og spennende. Nå er det annerledes. Som "ung" pensjonist kan jeg bruke tiden som jeg vil. Jeg storkoser meg med å utvikle min evne til å uttrykke annet enn saksdokumenter. Jeg vil dele tanker, kunnskap og erfaringer som jeg har tilegnet meg gjennom et langt og brokete liv. Livet har ikke vært lett, men hvem har sagt at det skal være lett å leve. Jeg har opplevd store seirer og nederlag både personlig og profesjonelt. Jeg ser tydelig at alt som har hendt meg i livet har ført meg frem til der jeg er nå. Og jeg vil ikke være noe annet sted enn akkurat her. Jeg tror at alt "happens for a reason...."

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s