“Min historie” er aldri fullført. “Du” kan alltid være mer, eller ha mer. Være «bedre, 
raskere, rikere, større, mer kunnskapsrik, mer intelligent, mer opplyst, mer åndelig utviklet, mer fri, mer … noe!” – Slik er drømmen til fortelleren. Den trives med konflikt, fordømming og sammenligning. Men hva du er, er som det store havet der alle bølgene av erfaring kommer og går. De er alltid allerede fullendt i dette øyeblikket. Hva du er, trenger ingenting, for du er allerede alt som er. Det er rett og slett hinsides sammenligning
Jeff Foster
De siste dagene har jeg tenk mye over hvorfor livet mitt har blitt som det er. Hvorfor jeg har tatt de valgene jeg har tatt. Jeg vil dele med dere her på bloggen noen tanker rundt dette temaet.
For å finne svar har jeg gjenoppfrisket en del faglitteratur som omhandler nettopp menneskelig forandring og utvikling. Jeg har hatt en tankevekkende og for meg lærerik ferd inn i ulike årsakssammenhenger.
For meg har personlig utvikling alltid vært høyt prioritert. Sikkert fordi jeg som ung slet med en del ting som hindret min livsutfoldelse. Ved å kontinuerlig jobbe med det som var vanskelig, har jeg klart å leve et normalt og godt liv.
Andre finner det unødvendig, og griper fatt i problemene først senere i livet når de opplever samlivsbrudd, helseproblemer, pensjonering, arbeidsløshet, konflikter eller ensomhet. Det er ofte slike forhold som får oss på tanken om at det er vi selv som må endre oss, ikke våre omgivelser.
“Når forandringenes vinder blåser,
kryper noen i skjul mens andre bygger vindmøller”
Endring er vanskelig, enten det handler om at våre omgivelser forandrer seg eller at vi selv må endre oss. “Jeg vil, jeg vil, men får det ikke til!” Det kan være å slutte med noe (røyk, overspising, shopping, rus), begynne med noe (trening, studier), eller endre annen lite hensiktsmessig messig adferd som å komme for sent, holde orden eller styre økonomien bedre.
“We find comfort among those who agree with us.
Growth among those who don’t”
Relasjoner kan også være en utfordring. Selv om forskjeller er det som gjør livet spennende, kan de også provosere oss. Vi ønsker både å være spesielle og at alle andre skal være som oss selv. Dette er nok en grunnleggende årsak til samlivsbrudd, konflikter og andre brutte relasjoner. Slike relasjoner kan være i forhold til partner, barn, arbeidskolleger eller venner
Derfor handler personlig utvikling først og fremst om å
- Kjenne seg selv.
- Lede seg selv.
- Relatere seg til andre.
l
“Skyggen er et moralsk problem som utfordrer hele ego-personlighet, for ingen kan bli bevisst på skyggen uten en betydelig moralsk innsats. For å bli bevisst skyggen, innebærer det å anerkjenne den mørke siden av personligheten som tilstede og virkelig. .Denne handlingen er en nødvendig forutsetning for enhver form for selverkjennelse, og den blir derfor som regel møtt med betydelig motstand.”
C. G. Jung
Jeg har blitt mer og mer oppmerksom på skyggesidene i meg selv. De sidene som jeg ikke er klar over, som Christian Pankhurst snakker om i sine mange foredrag. Jeg er blitt klar over at jeg selv ofte er min største fiende.
Jeg har hentet mye av det jeg beskriver fra en bok jeg leste for mange år siden. « Bli venn med skyggen din» av Connie Zweig og Steve Wolf.
Boken er interessant og jeg klarte nesten ikke å legge den fra meg da jeg leste i den på nytt i dag.
Hva er så en skyggeside eller skyggene min.
Skygger er det jeg ikke vet om meg selv. Skygger er de fenomenene som forblir utenfor min opplevelse, til tross for at de er like virkelige og konkrete som min egen kropp. Selv når jeg blir gjort oppmerksom på dem av andre, erfarer jeg dem ikke som en del av meg, som noe av det jeg er.
I går hadde jeg en lengre samtale med en venninne om nettopp dette at vi ikke ser problemet hos oss selv. Det kan sammenlignes med en fyrlykt. Den skinner og lyser vei for båtene i farvannet rundt fyrlykta. Men kommer vi for nær, er det en mørk sone der lyset ikke kommer til. Slik er det også med skyggen, Jo nærmere vi kommer, jo vanskeligere blir det å få øye på den.
I mange år ble jeg fortalt at jeg ikke var flink til å sette grenser for barna mine. Jeg snakket til og med, med skolepsykologen om det. Jeg på min side, var stolt over at jeg var fleksibel og kunne ikke forstå at det var nødvendig å være så konsekvent når det gjaldt måltid, leggetid osv. Ført mange år senere så jeg meg selv, og at jeg hadde påført barna mine lidelse med å være for snill og ettergiven, for fleksibel. Jeg sto for nær fyrlykta og derfor kavet jeg rundt i mørket og ga skyggen min fritt spillerom.
Skyggen bærer mange ansikter: sint, kritisk, engstelig, lat, kontrollerende, egoistisk, svak, patetisk … Dette er de ansiktene vi ikke vil vise verden, og ansiktene vi ikke ønsker å vise oss selv. De fleste av oss bruker mye energi i å prøve å bli kvitt eller kontrollere disse uønskede sidene ved oss selv. Vi er ofte overbevist om at vi er lite verdt og mangelfulle som mennesker, så vi blir mestere i forkledning, og vi går langt for å skjule våre dårlige egenskaper, også for oss selv.
Faktisk er vårt forhold til skygger sånn at vi høyst sannsynlig og heftig og følelsesladet vil benekte enhver forbindelse med dem, selv om de aktuelle egenskapene kan være gode og verdt å bry seg om. Og fordi disse delene er reelle deler av den jeg er, har de en innflytelse på mitt liv som er utenfor min kontroll. Dette til tross for det faktum at jeg ikke har noe kjennskap til eller erfaring med dem. Dette var tilfelle i eksempelet med min evne til grensesetting overfor barna mine.
Carl Jung systematiserte skyggebegrepet (Begrepet har eksistert gjennom vår kjente historien og mytologi). Han sa:
”Man blir ikke opplyst ved å forestille seg figurer med lys, men ved å bli bevisst mørket.”
Fagpersoner antyder at vi, på grunn av empatiske feiltrinn og mangler fra betydningsfulle personer tidlig i livet, skyver viktige biter av den vi er ned i underbevisstheten I forsøket på å få kjærlighet og unngå straff fra våre foreldre eller andre, demper og undertrykker vi deler av oss selv fullstendig og driver dem helt ut av vår bevissthet. Så fullstendig, at vi etter hvert er ute av stand til å gjenkjenne dem, selv om deres eksistens blir krystallklar og utvilsom. Vi gjorde dette fordi det å ikke bli elsket var, som barn, det samme som å miste vår tilværelse.
Problemet med disse delene av oss selv som vi fornekter er at, til tross for at de befinner seg utenfor vår bevissthet likevel har en dyp og stille, ofte negativ påvirkning på måten vi oppfører oss, samhandler med andre og opplever våre liv. Nesten all repetert atferd og alle reaksjonsmønstre som vi ser hos oss selv, og som vi tilsynelatende ikke har noen innflytelse eller kontroll over, har sitt utgangspunkt i våre egne skygger.
Inntil vi tar tilbake vår egen kraft og tilgir oss selv, vil vi tiltrekke oss mennesker som trykker på de ømme punktene våre, og aktiverer våre følelsesmessige sår. Inntil vi finner mot til å elske oss selv, vil vi aldri virkelig kunne oppleve kjærligheten fra menneskene rundt oss. Alt vi trenger å gjøre er å se på hvordan den ytre verden behandler oss. Dersom vi ikke får den respekt, kjærlighet og takknemlighet som vi ønsker fra andre, er det sannsynlig at vi heller ikke klarer å gi dette til oss selv. Hele verden er et speilbilde av vår egen bevissthet, og når vi slutter fred med den fornektede delen av oss selv, slutter vi også fred med verden.
Skyggearbeid gjør oss i stand til å begynne å forstå og hele de sårene som i utgangspunktet var årsaken til denne dype undertrykkelsen. Å gjenerobre disse uerkjente delene av oss selv, gjør oss i stand til å bli mer lik den vi egentlig er. Vi må finne tilbake til vårt autentiske selv, fra det falske overlevelses selvet som vi tok i bruk (helt nødvendig for å overleve) tidlig i våre liv og som vi trodde var vårt ekte jeg.
En slik gjenerobring gir oss flere valgmuligheter (”ops! nå gjør jeg det igjen … nå kan jeg velge hva jeg vil gjøre”). Jo mer vi beveger oss inn i vår autentiske personlighet, og jeg vet dette av egen erfaring, jo mer har vi tilgang til en mer meningsfylt hverdag. Når vi tenker oss om, hvordan kan vi i hele tatt få mening ut av en personlighet som ikke er den vi egentlig er?
Mitt eget behov for å være snill, ikke sette grenser for barna har sin rot i barndommen min. Jeg ser tydelig at jeg overtok min mors rolle. Både hos henne og meg, er det et sett med undertrykte følelser som var årsak til de ubevisste handlingene våre. Vi hadde en underliggende følelse av å ikke være god nok, at vi ikke var verd å elske. Derfor kompenserte vi med å være snill og imøtekommende. Heldigvis har jeg bearbeidet og blitt klar over disse følelsene som drev meg uten at jeg visste det. Nå kan jeg sette grenser for mine barnebarn. Det kunne jeg ikke med mine egne barn. Jeg har som følge av å ufarliggjøre skyggen min, fått en trygghet for min egen verdi som menneske, og at jeg er vel verd å elske. Derfor hjelper jeg nå andre med et inderlig ønske om å gjøre godt for dem. Ikke som før, for å bekrefte mitt egenverd, at jeg var god nok.
Vi undertrykker ikke bare det som er negativt.
Hvilken grunn har vi til å undertrykke de gode tingene? Det vi gjør, kan sammenliknes med vår villighet til å projisere gode karaktertrekk over på andre mennesker, og ofte setter dem på en pidestall. Hvor ofte har vi ikke hørt at noen snakker positivt om andres egenskaper og framtreden.. Vi vet at det like gjerne kunne være en beskrivelse av dem selv de uttrykker.
For meg er det betegnende for det som kan klassifiseres som lyse skygger at jo mer jeg setter i gang ut fra en dyp (og ny) erkjennelse av personlig verdi, og desto mer medfølelse jeg har for menneskene rundt meg, jo enklere er det for meg å relatere til og bidra til utviklingen av samfunnet jeg er en del av. Dersom jeg omfavner skyggene mine, forandres de og heler sårene som holder dem utenfor min bevissthet. Prosessen opphever trolldommen, skaper rom og gir en dypere forståelse og mening til livet mitt..
Det er ikke mulig å se forskjell på lyse og mørke skygger.
For eksempel kan noen som arbeider med sitt raseri (som kan bli sett på som en mørk skygge) oppdage at dette ganske enkelt er energi som blir tilgjengelig for dem i aktiviteter som forsterker opplevelsen av å leve.
Jeg har brukt min aggresjon og angst på en slik måte.Ved å bringe følelsene ut i lyset ufarliggjør jeg dem, og kan bruke dem som et springbrett for å nå vanskelig personlige mål. De negative følelsene gjør at jeg klarer å stå fast gjennom det som er vanskelig og komme velberget ut på den andre siden. Målet er nådd nettopp ved hjelp av de mørkeste kreftene i meg.
På den annen side, dersom vi har en ganske idealisert og opphøyet åndelighet, kan vi se på oss selv som moralsk overlegne i forhold til de som ikke holder vår standard. Jo mer vi er oppmerksom på dette, desto mer blir det tydelig at det negative kan forvandles til å bli en fordel som bidrar til endringer i livet, mens åndelighet som ikke integreres kan bli forførende og forårsake skade.
Akkurat som mikroskopet er et nyttig verktøy når vi ønsker å se på ting vi ikke kan se uten dette redskap, er det mange måter å bli oppmerksom på skyggene våre, særlig de som ligger nær overflaten og som er klare til å bli oppdaget.
En av de viktigste mekanismene er projeksjon. Det som vi ikke er villige til å godta inni oss, projiserer vi over på andre mennesker (og selvfølgelig de over på oss).
Det negative vi ser i vår ektefelle kan være skyggen i oss selv.
Hvorfor ser du flisen i din nestes øye,
når du ikke kan se flisen i ditt eget.
Bibelen
Mennesker som ikke kjenner til begrepet skygger vil høyst sannsynlig gå ut fra at de negative sidene som er så tydelige for dem, er like tydelige for den det gjelder. Den det gjelder er derfor umoden, uansvarlig og sløv fordi vedkommende ikke har eierskap til disse sidene! Resultatet blir beskyldninger, som selvfølgelig blir mottatt med sjokk, sårethet og sinne – og nye projeksjoner.
En annen måte å oppdage skygger på er å spørre andre mennesker. Andre kan ofte se sider i en personlighet som er usynlige for den det gjelder.
Skygge arbeid handler ikke om perfeksjon, det handler om integrering. Det er veien for å ta tilbake hver eneste bit av oss selv, og oppdage hvordan den kan tjene oss. Det krever at vi ser på våre liv fra et ståsted som sier at vi har fått alt vi trenger. Og den største av disse gavene ligger gjemt i skyggen vår. Dersom vi ser på vår svakhet, kan vi oppleve at den faktisk har gitt oss styrke, eller at den har tillatt oss å bli støttet av andre. Gaven fra frykten vår, kan være vår vilje eller vår evne til å sette gode grenser. Gaven fra en opprørende situasjon er at det kan lede oss til å lese en livsforvandlende bok. For å motta gaven må vi være villige til å se etter dem.
Hver av oss må ta klare valg for å gi slipp på offerrollen og åpne opp for muligheten av at det er en grunn for at vi har skapt våre spesielle omstendigheter. Vi må forplikte oss til å se på våre liv som om alt, personer og hendelser har blitt trukket til oss for å gi oss konkret innsikt og visdom. Dette krever at vi spør: «Hvorfor skulle jeg trenge dette? Hvordan kan dette bli en katalysator slik at jeg vokser og utvikler meg? Hvordan kan dette hjelpe meg til å skape det livet jeg ønsker?”
Jeg tror at skyggen er den største gave som Gud kunne gi oss. Den er læreren, treneren, og guiden som støtter oss i å avdekke vår sanne storhet. Skyggen er ikke et problem som skal løses eller en fiende som skal erobres, men et fruktbar felt som skal dyrkes. Stikk hendene i jorden, og du vil oppdage det levende frøet av den personen du mest av alt ønsker å være. Våre mest forhatte, fryktet eller skjemmende kvaliteter er de som holder nøkkelen til å leve drømmene våre. Skygge arbeidet gir, en måte å elske det vi har fryktet, å dekode meldingene vi får fra vårt indre, og å slippe løs kraften som er skjult inni oss.
Når vi lærer å avdekke disse gavene er vi blitt mestre i egne liv. Vi forvandler smått om senn tanker, tro eller situasjoner som en gang holdt oss tilbake, til drivstoff for vår åndelige utvikling og realisering av drømmene våre. Å ønske skyggen vår velkommen, tillater oss å gjenvinne makten vi en gang ga fra oss. Når vi har fred med oss selv, når selvbildet vårt ikke lenger er avhengig av godkjenning fra andre, skjer forvandlingen. Vår egen følelse av egenverd er ikke lenger avhengig av hvordan andre mennesker ser på oss. Når vi mottar gaven fra vår mørke side, skjer noe virkelig mirakuløst. Våre sår blir forvandlet til visdom, og de delene av oss, som vi en gang trodde var våre dypeste feil, blir avslørt som våre største aktiva.
Øvelse 3-2-1 prosessen
I denne praksisen begynner vi prosessen med å re-eie vår skygge. Vi vil møte vår skygge i tredje-person, vi skal snakke med skygge vår i en andre-person dialog, og vi vil være vår skygge i første-person. Innse det, snakke med den, det være seg … Det er så enkelt.
- Velg en opplevelse i livet ditt som du vil arbeide med. Det er ofte lettere å begynne med en person som du har problemer med (eks elsker, slektning, sjef). Denne personen kan irritere, forstyrre, eller gjøre deg trist. Eller kanskje du føler deg tiltrukket til, besatt av, betatt av denne personen. I alle fall velger du noen som du har en sterk emosjonell tilknytning til, positiv eller negativ.
- Forestill deg denne personen. Beskriv de kvaliteter som mest opprørt deg eller egenskapene som du er mest tiltrukket av. Bruk tredje-person språk (han, hun, det). Snakk om vedkommende høyt eller skriv det ned i en journal. Benytt anledningen til å “ta det ut.” Ikke prøv å være dyktig eller si det rette. Det er ikke behov for å pynte på beskrivelsen din. Den personen du beskriver vil aldri se dette.
- Begynn en tenkt dialog med denne personen. Snakk i andre person til personen (ved hjelp av “du “språk). Snakk direkte til personen som om han eller hun faktisk var der i rommet med deg. Fortell hva som plager deg ved han/hun. Still spørsmål som “Hvorfor gjør du dette mot meg?” “Hva ønsker du fra meg?” “Hva er det du prøver å vise meg?” “Hva har du å lære meg?”Tenk deg svaret på disse spørsmålene. Si vedkommendes tenkte respons høyt. Ta opp samtalen om du vil.
- Bli denne personen. Ta på de kvaliteter som enten irriterer eller fascinere deg. Legemliggjøre de egenskapene du beskrevet i “2. ” Bruk (jeg, meg, min) språk. Dette kan føles vanskelig, og det skal det. De trekk du tar på deg, er de eksakte trekk som du er blitt nektet i deg selv. Bruk utsagn som “jeg er sint,” “Jeg er sjalu,” ” Jeg er strålende.” Fyll ut tom rommet med den kvaliteten du arbeider med: “Jeg er_________.”
- Legg merke til disse fornektede kvalitetene i deg selv. Opplev den delen av deg som er denne egenskapen. Unngå å gjøre prosessen abstrakt eller begreps messig: bare være det. Nå kan du re-eie og integrere denne egenskapen i deg selv.
Øv
3-2-1 prosessen er et enkelt og effektivt verktøy for å arbeide med skyggen. Det ble utviklet av Ken Wilber og hans medarbeidere ved Integral Institute, og er en anbefalt praksis i Integral Livet Practice Starter Kit. Denne praksisen er utformet for å gi en rask, enkel og effektiv metode for å arbeide med vårt fornektede selv. Det finnes mange teknikker for å håndtere skyggen, men de fleste krever bistand av en profesjonell terapeut. 3-2-1 prosessen kan brukes av alle.
Det tar en ekstraordinær mengde energi for å holde sidene ved oss selv skjult i skyggen. Energien det tar å undertrykke eller benekte sider ved oss selv kunne potensielt brukes på andre måter, kanskje også en utviklingsmessig tforandring. Når vi retter et lys mot skyggen vår og arbeidet med å integrere fornektede sider av oss selv, frigjøre vi den energien vi brukte til å skjule oss for oss selv.
Denne prosessen bruker skift i perspektiver som en måte å identifisere og integrere skygge materiale. 3-2-1 viser til tredje person, andre person, og 1. person perspektiv. Når en del av selvet utgjør en trussel, søker selvet å distansere seg fra den trusselen. Som et resultat, konkluderer selvet .”Det er ikke meg. Det er noen andre.” Vi kan fornekte både lavere og høyere sider av oss selv. I begge tilfeller, prosjekterer vi det som “du”. Du er sint. Du blir egoistisk. Du er verdig. Med andre ord, fortrenger vi det fra en første – person “jeg” til en andre-person “du”.
Dersom trusselen om denne følelsen eller situasjonen blir så stort at det krever en total avvisning, skyver vi det vekk til en tredje-person “det”.På det tidspunktet, oppstår skyggen som en følelse av irritasjon, reaktivitet, frykt, eller aversjon mot ting, men vi forstår vanligvis ikke hvorfor vi føler på denne måten.
Meditasjon, kan gjøre ting verre. Meditasjon antyder DIS-identifikasjon av erfaring («Du er ikke deres tanker. osv.”). Men for å integrere skyggen, må vi RE-identifisere med fornektede dimensjoner av vår erfaring og oss selv. Vi kan bare virkelig gi slipp på noe som vi først har eid. Sunn dis -identifikasjon er bare mulig når vi har re-eid, re-forbundet, og re-identifisert oss med de fornektede delene av oss selv. Derfor er meditasjon ingen erstatning for skygge arbeid.
Denne 3-2-1 prosessen kan brukes på ulike måter. For nybegynnere, prøv den ut en gang i uken i ca 30 minutter og arbeid med det største problemet først. For mer avanserte utøvere, begynner å anvende 3-2-1 prosessen i drømmer og problemstillinger i ditt daglige liv.
Du kan også velge å bruke “en tom stol” Bruk en faktisk stol i øvelsen skissert ovenfor. Plasser denne stolen tvers over for deg, og forestill deg den personen du har valgt å jobbe med sitter i den. “Se på vedkommende (3), ganske enkelt beskriv kvalitetene denne personen har som provoserer deg. Snakk om dem foran vedkommende. I (2), dialog med denne personen. Når det er vedkommendes tur til å svare, sett deg i den andre stolen og svar som den personen. Gå frem og tilbake mellom stolene til dialogen er over. I (1), sitter du som den andre, og vær den personen som provoserer deg. Legemliggjøre de kvaliteter som irriterer eller fasinerer deg og snakk slik som denne personen bruker. »Jeg er ________”
Vår fantasi er den eneste begrensningen
for hva vi kan håpe på å ha i fremtiden.
Charles Franklin Kettering
Tirsdag var en ganske vanlig dag, men likevel….
hadde fanget min oppmerksomhet. Bladet var lite og grønt på den store stammen, omgitt av spindelvev. Det fikk meg til å tenke på håp. Hvorfor? Se selv da….
Vel inne var det fortsatt en god stund til konserten skulle begynne. Til min forundring ble jeg sittende ved siden av en dame som jeg var sikker på at jeg kjente fra før, men hvor hadde jeg henne fra? Tenk, da jeg spurte henne hadde hun sittet med den samme følelsen, men ikke våget spørre. Sist jeg bodde i Sandefjord for 11 år siden, hadde vi litt kontakt. Husker at hun kom med kaker til meg da min yngste sønn ble konfirmert. Jeg husket henne som en dame som stiller opp og hjelper andre. Hun kunne fortelle, da jeg minnet henne på episoden at det hadde blitt mange slike kaker opp gjennom årene.
